Skyggen

Kapittel 11

Gangen Anna kom ut i var lys, men hun kunne ikke se noen lyskilde. Det så mer ut som om veggene ga fra seg lys på en eller annen måte. Gangen buet seg i to ulike retninger, og det virket som om det bare var vegger hele veien. Da Anna snudde seg, kunne hun ikke lenger se hvor døra til rommet hadde vært. Det var bare et svakt omriss. Hvordan skulle hun finne igjen rommet sitt? Et lite stykke til venstre for seg kunne hun se en trapp. Den gikk ned til etasjen under.

«Vi skal ned trappen. Her i andre er det kun boliger og lagerrom», sa Aran, og viste med hånden hvor hun skulle gå.

Da de kom ned ble hun møtt med de samme glatte veggene, men her kunne hun også se et par store glassvindu på hver sin side av det enorme rommet. I tillegg fikk hun for første gang se flere sheganere samlet på en plass. Hun så nå at det hun gikk i nok var å regne som en uniform av et eller annet slag. De eneste forskjellene på dem var fargen på overdelene. De yngste hun kunne se hadde samme farge som hennes, så det var nok de som skulle bli voktere. Aran, Sourk og Kinera hadde hatt andre farger. Hennes mistanke om at dette var vesener som var uvanlig høye ble og bekreftet. Aran var nok ikke den høyeste så hun. Ut fra disse ville hun regne snitthøyden til rundt 190 cm. Ellers var de ikke så ulike menneskene på jorden, noen var tynne, andre rundere osv. Det syns hun var godt å se, at det var en viss variasjon i utseende.

Aran hadde tydeligvis sagt noe, men måtte klappe henne på skuldra for å få henne til å følge med på det han sa.

«Dette er utgangene.». Han og pekte på de to glassveggene. «Denne fører ut til gata, og den andre til hagen vår, treningslokalene og Portalrommet, men nå skal vi fortsette rett fram.», sa han og la hånden bak på ryggen hennes for å få henne med seg videre. Det var like bra for Anna ville heller ha gått ut i hagen, men hun skulle testes. Det var ikke akkurat det kuleste hun kunne tenke seg nå som hun endelig var ute.

Å gå rett fram var nok en overdrivelse. Gangen kuvet seg lett mot venstre hele veien. Den fortsatte et godt stykke. Til slutt kom de til noe som så ut som enden, bortsett fra vinduene, som viste at det bak veggen var et laboratorium. Aran la armbåndet sitt mot et punkt på veggen, et skilt med tegn på lyste opp over døra og den gikk opp.

«Denne saken fungerer på samme måte som en nøkkel», sa han og pekte mot armbåndet.

«Kan du åpne alle dører med den?», Spurte Anna.

«Nei, bare de den er programmert for. Jeg skal få ordnet en til deg og. Jeg må bare få godkjennelse først.»

Aran førte Anna inn i laboratoriet, og bort til en slags benk. Samtidig gikk døra opp igjen og Sourk kom inn. Han hilste lett og gjorde tegn til Aran at han skulle bli med ut. Anna fikk beskjed om å legge seg ned og vente, noe hun lydig gjorde. Hun følte seg lett uvel, og var glad for muligheten til å ligge i ro. Hun antok at det var nervene som forårsaket det. Etter en stund kom Aran og Sourk inn igjen, og Sourk hjalp Aran med å finne fram det som skulle brukes. Aran tok først flere blodprøver av henne. Deretter ble et stort apparat senket ned over henne til hun nesten var omsluttet av det.

«Det vil kanskje være litt ubehagelig, men du vil ikke føle smerte, Anna.», sa Aran fra den andre siden.

Anna lukket øynene, og prøvde å slappe av. Etter en stund summet hele apparatet, og hun følte det som om klør grep om hodet hennes. Aran hadde imidlertid rett, det var ikke smertefullt, men heller ikke behagelig. En stund kjentes det som om det gikk svake pulserende støt ut fra klørne. Det satte i gang en merkelig reaksjon. Minner fra livet hennes passerte i en rask strøm gjennom hodet hennes. Enkelte ganger gikk det sakte, andre ganger fort. Anna begynte brått å føle seg mer og mer svimmel, og til slutt var hun bare så vidt oppmerksom på hva som skjedde rundt henne. Langsomt forsvant hun bort, og til slutt var alt mørkt.