Skyggen

Kapittel 36

Han banket på døra igjen. Det var andre gang han prøvde å få kontakt med Anna nå, men hun ville ikke åpne døra. Han hadde lett hele basen rundt etter henne, men kunne ikke finne henne noen steder. Hun måtte være her på rommet, hvor skulle hun ellers være?!

«Anna, jeg vet du er der inne. La meg få komme inn. Det blir ikke bedre av at du stenger meg ute. Vi må snakke sammen.»

«Ser du etter Anna?», det var en av Sourks rekrutter som spurte. En stor bredskuldret type, vanligvis ganske så fåmælt. Sourk sa han var et naturtalent for jobben som vokter. Trengte bare å modnes litt.

«Ja, jeg skulle ha gitt henne en beskjed.» Aran merket irritert at han rødmet. Hvor mye hadde rekrutten hørt?

«Jeg så Anna komme ut fra rommet til Amari for en stund siden. De var i sivil, og virket ganske klare for å komme seg ut på byen. Hvis jeg ser Anna, skal jeg gi beskjed om at du vil snakke med henne?»

Rekrutten så ivrig på ham, klar for å gjøre nytte for seg. Aran syntes han kunne se igjen seg selv som rekrutt. Klar til å lyde det minste vink, eller være til hjelp på hvilken som helst måte, bare han kunne få bli en vokter. Få drømmejobben. Gjøre de der hjemme stolte av ham.

«Nei, det er ikke så viktig. Jeg snakker med henne når jeg ser henne, men takk for tilbudet.» Han sa farvel og gikk tilbake til sitt eget rom.

Aran var fremdeles oppgitt over sin egen oppførsel tidligere i dag. Han visste jo at Sourk ikke ville finne på å stjele kjæresten fra noen. Dessuten var det jo han som hadde brutt mellom dem, ikke Anna. Hun kunne flørte med hvem hun ville, og han hadde ingenting han skulle ha sagt. Likevel hatet han bare tanken på at hun skulle ønske å være med noen andre enn ham.

Aran hadde ikke greid å fokusere på en eneste oppgave i dag. Han hadde vært irritable ovenfor sine underordnede, glemt beskjeder som ble gitt, og holdt på å gå gjennom feil portal ved et tilfelle. Dette var virkelig ikke den han var. Egentlig hadde han villet snakke med Sourk om hele situasjonen, men det betydde at han måtte fortelle om samtalen med Bregan. Det gikk ikke på grunn av taushetsplikten. Sourk visste at Anna måtte ha ekstra timer på grunn av hennes problemer med å stenge ute andre vesener fra sinnet sitt. Han ante imidlertid ingenting spesifikt om hennes evner som lysbærer, og heller ikke at hun egentlig skulle klargjøres som et våpen mot sjelesankeren. Et våpen Bregan mente de kunne ofre. Sourk trodde han jobbet med å forbedre hennes evner som rekrutt. I tillegg visste Aran så alt for godt hva Sourk ville si hvis han fant ut at Aran hadde brutt med Anna. Eller han ville vel ikke sagt så mye, heller ropt. Sourk framstod kanskje som en rundbrenner, men å dumpe noen på den måten hadde han aldri syns noe om. Dessuten var tilknytningen de to hadde til hverandre tydelig sterk. Med andre ord den, som såret henne på noen som helst måte ville måtte hanskes med en forbannet Sourk.

Når det gjaldt Anna, stilte det seg annerledes. Han måtte snakke med henne, forklare henne hvorfor det ikke kunne være de to. Være ærlig, selv om han dermed brøt taushetsplikten han hadde overfor Bregan. Si at han fremdeles elsket henne. Han holdt ikke ut og skulle spille uberørt nær henne. Blikket hun hadde sendt ham i dag under lunsjen, hadde boret seg inn i minnet, og samvittigheten hans. Han følte seg elendig.

Aran oppdaget med et at han var kommet helt til enden av gangen. Han hadde gått rett forbi sitt eget rom. Han ristet oppgitt på hodet over seg selv, og skulle til å gå tilbake da han med et ble oppmerksom på noe. Utenfor døren han stod nå hørte han med et noen merkelig lyder, et merkelig lys som sivet ut og noe som lignet på en lav latter. Hvem var det som hadde rom her igjen? Han skulle til å banke på og høre om alt var bra, men brått ble det stille der inne, lyset forsvant og han ombestemte seg. Uten helt å vite hvorfor gikk han tilbake dit han kom fra, og så videre i retning Begans kontor.