Skyggen

Kapittel 14

Han kysset henne grådig enda en gang. Hun kunne kjenne den nakne huden hans mot sin, og merket sin egen kropp trykke seg mot hans, desperat etter hver berøring, hvert kyss fra ham. Han var en stor smeltedigel av begjær, som fortærte henne, og hun nøt det. Anna kjente berøringene hans som små støt av lyst, som forplantet seg gjennom hele kroppen. Det virket som om de aldri kunne få nok av hverandre.

Anna satte seg brått opp, mens hun pustet tungt. Hele kroppen pulserte. Aran lå ved siden av henne, men i tung søvn. Anna kunne høre at han stønnet lett innimellom. Hadde det der vært en drøm?! Det hadde føltes så ekte. Brått så hun ned på hendene deres. Hånden hans lå over hennes. Hadde det vært nok til å lage en kobling? Ved siden av henne sukket Aran, og bevegde lett på seg. Jo, de hadde drømt det samme, delt tanker eller hva det var, hun fikk ennå svake bilder fra ham. Han var ennå i drømmen.

Anna trakk hånden sin unna, og Aran rykket til litt, et øyeblikk senere var Aran helt rolig. Anna hadde med letthet sikkert kunne beholdt koblingen og «sett» hva som skjedde. En del av henne hadde vært fristet, men hun respekterte ham for mye til å gjøre noe slikt. Han hadde reddet livet hennes, og passet på henne lenge. Noe mer var det ikke. Hun ønsket ikke noe fra ham, eller han fra henne, sa hun til seg selv.

«Jeg kan ikke sitte her og filosofere. Jeg må komme meg ut.», tenkte Anna.

Hun reiste seg opp, og gikk ut. Begjæret dunket i henne ennå, og hun fant det smartest å kjøle seg ned. Barfot gikk Anna ned til bekken. Der tok hun av seg klærne, og gikk raskt uti. Vannet var klart og isnende kaldt. Anna dukket seg raskt under, og kjente kulden sende ilinger helt opp til hodet. Bekken var ikke stor nok til at hun kunne svømme. Isteden satte hun seg på en av steinen på bunnen, og lot vannet renne rundt seg. Deretter la hun hodet bakover slik at bare ansiktet var over vannflaten. Kroppen hadde begynt å venne seg på temperaturen, så hun ble liggende slik en god stund.

Da hun kom opp av vannet, lå det til hennes forbløffelse en håndduk der. Anna skjønte at det bare var en som kunne ha lagt det der. Hun ristet av seg tanken på hva han kunne ha sett, og tørket seg raskt, før hun tok på seg trusen og t-skjorten. Deretter gikk hun opp mot teltet, og da hun kom nærmere kjente hun en god lukt. Aran hadde laget et lite bål, og holdt på å steke en fisk over det.

«Morn», sa hun, og så at Aran kvapp litt.

«Jeg hørte ikke at du kom.», sa han lett unnskyldende, og reiste seg opp.

«Beklager, mente ikke å skremme deg. Takk for håndduken forresten.», sa hun så lett henslengt hun kunne.

Å se Aran stå der foran henne, fikk det til å gå hett gjennom henne et kort øyeblikk. Inntrykkene fra drømmen satt fremdeles i kroppen. Anna gikk raskt bort til treet og hang opp håndduken. Deretter smatt hun inn i teltet og dro på seg buksen. Anna pustet dypt inn, og gikk ut til Aran. Han satt ved bålet igjen, og snudde på fisken. Anna satte seg ned, og Aran gav henne en bolle med varm te i.

Forsiktig spurte Anna: «Sov du godt i natt?» Hun følte at toneleiet alt røpet henne, og kjente en rødme spre seg.

«Rolig og drømmeløst.», kom det kjapt fra ham.

Svaret kom litt for kjapt for Anna sin del. Hadde han sett og følt det samme som henne? Var det hun som hadde satt drømmen i gang? Husket han noe av det? Det kunne også være at han hadde oppfattet det som en ubehagelig drøm. Følte han avsky over i det heletatt å ha vært innblandet i den?

Anna følte seg med ett dum. Hva måtte han tenke om henne, hvis det var hun som hadde forårsaket drømmen? Bare fordi han var vennlig mot henne, så trengte ikke det bety noe mer. For alt hun visste, kunne han bare anse henne som et sårbart lite vesen som måtte beskyttes mot seg selv. Anna reiste seg opp, all matlyst hadde forduftet. Hun helte i seg teen, og gikk derfra. Ro, hun måtte ha ro rundt seg. Anna gikk i rask marsj bort fra alt, og forsvant inn i skogbrynet et stykke unna. Hun hørte Aran rope at hun måtte stoppe. De måtte snart dra. Anna fikk ut av seg at hun måtte på do, noen annen fornuftig forklaring kom hun ikke på.