Skyggen

Kapittel 30

Anna stod foran speilet og så på seg selv, så snudde hun seg til siden samtidig som hun rettet på uniformsjakken. Så langt hadde hun gått i gensere eller tunikaer med de buksene som hørte til uniformen til vokterne. Dette var noe annet. Rekruttuniformen så mer uniformsaktig ut enn det vokterne gikk med. Buksene var ikke så ulike i snittet, men overdelen var noe helt annet. Over t-skjorten bar hun nå en kort jakke med en myk avrunding ved halsen, og noe som lignet på en glidelås foran. Jakken, som var grå med røde detaljer, satt som støpt på henne. Selv om jakken satt tett inn til henne, var den ikke hemmende på noen måte. Det lett å bevege seg i den. Ermene var akkurat passe lange, så hun hadde en mistanke om at denne var laget etter hennes mål. Anna hadde flettet håret i en kjapp pariserflette. Det var ikke ofte hun tok seg tid til slikt, men nå følte hun at hun måtte gjøre en innsats før hun møtte rekruttene hun skulle trene med. Med tanke på alt oppstyret hun hadde forårsaket ønsket hun å gjøre et så godt førsteinntrykk som mulig. Ha muligheten til å starte på nytt.

Døren inn til garderoben gikk brått opp og Sourk kom inn mens han klagde høylydt: «Helt alvorlig jeg kommer til å dø her ute hvis jeg må vente lengre. Er det så vanskelig å få på seg de fillene! Hunnkjønn er like uansett art.»

Anna snudde seg, og stemmen hans stoppet brått fra videre klagesang.

«Er det ok?». Anna så nedover seg selv og så på Sourk. Han stod bare i døråpningen og så på henne med hevede øyenbryn. Så kom han bort til henne, rettet litt på jakken, og la noen forvillede hårstrå bak øret hennes før han gikk noen skritt bort fra henne, smilte og sa: «Du ser helt fantastisk ut. Du må bare ikke innbille deg at jeg ikke er sjalu på Aran nå.»

Anna gikk fort bort til ham, strakte seg på tå og gav ham et lett kyss på kinnet før hun gikk mot døra. «Tusen takk, jeg skal huske å si det til ham. Men kommer du? Jeg er så sulten.»

«Å, så nå er du sulten og har det travelt?! Ok, kom igjen.» Han føyset henne ut døren, mens han ristet oppgitt på hodet, men hun kunne se at han var fornøyd med henne. Det var alt hun trengte av oppmuntring akkurat nå.

Da de kom inn i kantinen, ble de straks tatt imot av en ivrig gjeng Anna ikke hadde langt merke til ennå. Disse så ut til å være omtrent på hennes alder, og de nesten kastet seg over Sourk da han nærmet seg dem. Ut ifra uniformene skjønte hun at de var rekrutter, som henne.

«Har du fått sett på den siste oppgaven jeg leverte?», «Hvordan gjorde jeg det på den siste virtuelle testen?», «Hva skal vi gjøre neste gang?», «Får vi snart være med på ordentlige oppdrag?», og slik fortsatte spørsmålsstrømmen fra de rundt 20 stykkene som satt der. Sourk var sjanseløs når det gjaldt å få sagt noe som helst, helt til en kraftig og muskuløs gutt ropte ut: «Hvem har du der? Er det hun i fra Jorden, som holdt på å ta livet av deg?» Det satte en brå stopp for brottsjøen av spørsmål som hadde skylt over Sourk.

Anna kjente det som om noen hadde slått henne. Selv om hun nå visste at hun ikke hadde hatt noen form for kontroll på det som hadde skjedd, følte hun seg likevel skyldig. Sourk trakk henne diskret nærmere seg, og med en rolig, om enn knapp stemme sa han: «Dette er Anna, hun er opprinnelig fra Jorden. På grunn av endringer i hennes DNA har hun blitt flyttet hit. Anna regnes nå som en sheganer. Jeg har akkurat satt henne inn i en del av den treningen vi holder på med her, og Anna kommer til å være en del av rekruttteamet deres fra og med i morgen. Hun har allerede gjennomgått mye av den samme treningen som dere. Derfor er hun like godt egnet til å kunne bli en vokter, på lik linje med dere.»

«Er det greit?», la han til mens han så utover gjengen, som virket brydd over hele situasjonen.

Alle nikket, og noen begynte så smått å snakke seg imellom, om andre ting. En av jentene, ei med langt lyst hår smilte opp til Sourk og Anna.