Han lente seg i fra, og sukket. "Du, Dn.. Jeg vet du ikke har lyst til å se på meg, eller en gang høre noe i fra meg. Men, hver så snill. Dette her er siste gang jeg spør om din tilgivelse. Kan du tilgi meg, for kjærlighetens skyld?" sa han, og klarte nesten ikke se meg inn i øynene, av skam. "Jeg håper dette svarer på ditt spørsmål, Felix." ler jeg smått, og kysser han på nesen. Såpass nære hverandre var vi nå, jeg trengte ikke strekke meg etter å kysse nesen hans en gang. Ansiktet til Felix lyste konstant opp, og han gliste stort. "Endelig, kan jeg si jeg elsker deg uten å være redd lenger!" skriker han rundt i gata. "Hysj, Felix!" sier jeg og ler av han. Han kommer mot meg, og gliser lurt. Plutselig rører ikke beina mine bakken, og jeg er i lufta. "Felix, slipp meg!" hyler jeg. Han hadde bært meg over skulderen hans, typisk..
Bare en start, kjedelig jeg vet:)
