Me and You [på vent]

Kapittel 14

Eg satt i sofaen og tenkte over hva eg hadde sett i dag. Hvordan Sofie hadde blitt, var det på grunn av meg? Eller hadde hun alltid ville vert ein av dei, men eg holdt henne tilbake? Eg stirret i veggen før eg sukker og reiser meg raskt opp før eg tar på meg ytterklær og sko før eg springer ut døra. Eg sprang heile veien til Sofie sitt hus før eg stoppet opp utenfor eg såg på døren ein stund før eg puster dypt inn og banker på døra. Eg ventet litt før Sofie opner og ser på meg med store øyner. "hva gjør DU her" sier hun spydig og skal til å lukke døra da eg tar handa mi mellom som gjør at hun ikke lukker den igjen. "hva har skjedd med deg? hvorfor er du som Barbiene?" spør eg for det var det eg virkelig lurte på. Eg veit at eg såret henne men hun trengte ikke springe til Barbiene, det fanst så mangen på skolen hvorfor dei. Eg såg på henne ein stund før hun opnet døren sikkelig igjen men sto forann den sånn at eg ikke kunne gå inn. "Vell dei oppførte seg som ein venn for meg når du ikke gjorde når du ødela alt. Vi er ikke venner lenger så nå kan du kose deg med Oliver, for eg vill ikke være der og støtte deg uansett hva du gjør. Eg greier ikke være vennen din lenger. Ingenting kan fikse vennskapet våres, så da velger eg mine venner selv. Hade Ida" Sier hun og eg nikker litt før eg går saktet vekk og på vei til hvor som helst annen plass enn denne. Eg gikk bortover veien uten og egentlig vite hvor eg skulle eller hva eg skulle gjøre. Det hun sa var som 10 kniver i hjerte. Vi var ikke venner igjen og vi kunne ikke fikse det. Hun ville ikke fikse det, hun ville være med Barbiene. Dei var dei nye vennene hennes, eg var ikke ein del av hennes liv lenger. Det kom eg aldri til å være heller tydeligvis. Når eg kom ut av tankene mine var eg på ein leke plass, men siden det var ganske seint så var det ikke noe barn her. Eg satt med ned på ein reile (disse, huske) og såg utover parken. Her hadde eg vert mye når eg var liten, men det er lenge siden nå. Det var her eg og Sofie pleide og leke men det var ikke derfor eg var her. Eg var her for det var her eg endte når eg gikk uten og tenke. Det begynte og regne litt, selv om eg hadde ein jakke som ikke tålte vann så forsatte eg og sitte her. Etter ein liten stund blei litt regn til mye. Eg såg ned i ein dam og dråpene landet der fleire om gangen. Eg viste ikke hvorfor men det virket så interesangt. Når eg hadde ver her ei stund og var kliss våt så eg ein støvel trakke ned i dammen. Eg flyttet blikket mitt opp og såg inn i noen kjendte øyner. Noen øyner eg hadde savnet.

Her er ein liten hilsen fra min søster som meingte at eg trengte litt hjelp med dette kapittele haha "vgv gghgh tyyyyyyyyy"