Me and You [på vent]

kapittel 3

Eg banker desperat på døra for eg vill ut. "hjeeeeelp!" roper eg og slår på døra uten noe som skjer. "slutt da det hjelper ikke og det er veldig plagsomt." sier han roligt og trykker på nød knappen og setter seg ned på gulvet i heisen. Eg forsetter og banke for å plage han men da reiser han seg berre opp og tar hendene mine og holder dei ikke hardt men holder dei berre og ser meg inni øynene. "slutter du eller må eg holde deg sånn til den går igjen?" Spør han og eg ser på utrykke hans at han er seriøs. "Eg skal slutte" sier eg og sukker og etter eg har sagt det hyler eg i det ei stemme kommer fra taket, men eg ser at det er høytalere. "Det er eit problem med heisen og vi gjør alt vi kan for å fikse det men det kan ta litt tid det er vi veldig lei for." sier stemmen fra høytaleren. Oliver slipper meg og begynner og le. Eg ser berre rart på han. "Hva ler du av?" Spør eg og setter meg på andre siden av heisen lengst muligt vekke fra han. "At du blei så redd når stemmen kom det er jo morsomt." Sier han mellom latteren og setter seg meir til rette. "Det var ikke morsomt den berre kom liksom" Sier eg og rødmer litt. "det var litt morsomt" sier han og eg sukker. "javell litt da."

Vi sitter der litt i stillhet før eg ser på han. "det begynner og bli kaldt her eller er det berre meg?"  Han trekker på skuldrene og tar av seg hette jakken sin og går bort til meg og legger den over skuldrene mine. Det var da litt snilt, men eg liker han forsatt ikke. "takk" sier eg og smiler til han for han hadde jo nettopp gjort noe snilt og eg kunne ikke være frekk da. "Hvorfor liker du meg egentlig ikke?" Spør han og ser på meg. "for du tenker berre på deg selv, og du trur alle skal like deg og ville ha deg." sier eg og ser han inni øynene han har egenltig eit fint utsende men personligheten hans urh den liker eg ikke. "eg trur ikke det, og hadde eg bert ego så hvorfor gav eg deg genseren min da?" sier han og det stemmer jo litt da. Han er vist ikke heilt egoistisk alikavell da men. Han avbryter tankene mine med at mobilen hans ringer. Han ser ned på den og eg får med meg at det er mora hans. "hei mamma" Svarer han lavt. Eg kan se at han ikke likte heilt at hun ringte for stemma hans har eit lite sukk i seg da han svarte henne. Eg får ikke med meg hva hun sier men det hørest ut som hun er sur. "Eg sitter fast i heisen eg kan ikke noe for det." svarer han men mora hørrest forsatt sur ut. Skulle ønske eg kunne hørre hva hun sa. Eg kan se at Oliver har noen tårer i øynene. Hva er det egentlig mora sier til han?

Etter eg har hørt dem krangle litt så legger han berre på midt i samtalen imenst hun snakket. Noen sekunder etter ringer mobilen hans igjen, men han slår den berre av. "hva var det?" Spør eg lavt og nysjerrigt. Han reiser seg stille opp og slår til veggen før han setter seg roligt ned igjen med panna på knærne sine og hendene rundt fjese. Sikkert for å skjule det at han er sur eller trist eg veit ikke hva han er. Ein ting eg veit at eg vill virkelig vite hva som nettopp skjedde, men virket ikke som om han vill snakke om det. Selv om eg ikke liker han så kryper eg bort og stryker han litt over ryggen. Eg kan ikke la han berre sitte der og være lei seg heller. Det er ikke meg eg må hjelpe folk og trøste uansett hvem. "hvor skal du når heisen begynner igjen?" Spør han og snufser litt, men ser ikke opp er forsatt gjemt vekk fjese sitt. "hjem og lage meg noe mat hva da?" Spør eg litt forvirra og ser at han ser opp på meg. Han har noen tårer i øynene og noen nedover kinnet. Stakkars gutt er mora alltid sånn? Det lurer eg litt på egentlig. "Kan eg bli med? Eg vill ikke hjem. Eg veit at du ikke liker meg men du har heller ikke gitt meg ein sjangse heller Ida plis." sier han og eg ser inni dei brune øynene hans. Eg nikker litt og smiler svakt. "Okei du kan bli med, men eg gir deg berre ein sjangse berre sånn at du veit det." Sier eg og han klemmer meg plutselig det følest litt rart men eg klemmer svakt tilbake. "takk"

Eg får ein melding etter vi er ferdig med klemmen og smiler litt og ser ned på mobilen min. "Eg kommer ikke heim i dag kommer heim i måro på kvelden glad i deg Ida -mamma" sto det på meldingen. Det var heilt vanligt at mamma ikke kom hjem hun skal sikkert sove hoss kjæresten sin. Pappa er jo dø han døde når eg var 5 år så eg husker ikke mye av han. Eg svarer eit rakst "ok glad i deg og" før eg legger fra meg mobilen og ser på Oliver og heisen begynner og gå igjen.