Me and You [på vent]

Kapittel 11

Eg satt igjen i sofaen og tenkte over hva som hadde skjedd med livet mitt. Eg hadde mistet gutten eg like, og bestevennen min hvordan kunne alt det skje på berre ei helg. Eg kunne ikke tru det. Eg satt igjen med ingenting untatt om eit tomt hus og ein skrekk film. Hvordan kunne eg la det skje? Ein ting var at han var ein idiot men hvorfor måtte eg være ein idiot mot Sofie? Hvordan kan eg få hun tilbake igjen. Eg sovnet litt etter og prøve og finne ein måte og gjøre alt bra med Sofie igjen. Når eg vakner ligger eg forsatt i sofaen men nå har eg teppe over meg noe som eg ikke hadde når eg la meg noe som er rart. Eg tok av meg teppe og ser meg rundt og ser ingen så eg reiste meg opp og går sakte mot kjøkkenet. Eg hørrer ein lyd fra kjøkkenet så eg hyler lavt men legger hendene fort over munnen min og går sakte mot kjøkkenet hvor er seg ein mann stå på kjøkkenet og lager mat av ein eller annen grunn. Eg går nermere og ser forvirret bort på gutten. Han lignet litt på, på Oliver? Vent nei han kan ikke være her i mitt hus. Eg går bort til han og ser at det er Oliver og slår handa i bordet. Hva gjør han her? "æh hva gjør du i huset mitt?" spør eg og sukker litt før eg ser han inni dei nydelige øynene hans. "hushjelpen din slapp meg inn for noen timer siden." Sa han og smiler og gir meg ein talerken med egg og bacon og en bolle. "men hvorfor trudde du at eg ville ha deg her?" Sa eg surt for eg tilgir han ikke berre for at han kommer inn i huset mitt og lager mat til meg. Nei det er ikke så lett og gjøre meg glad igjen og han kan glemme at eg kommer løpende i armene hans og trygler om at han skal ta meg tilbake. Eg er ikke ein av dei jentene som tilgir berre for eg får litt mat. Eg hoppet opp på kjøkken benken og begynte og spise og eg må sei at han virkelig var god til å lage mat. Det skulle eg ikke trudd men eg satt og spiste og ventet på eit svar fra den idioten. Han kom nermere meg og nå sto han rett attermed der eg satt på kjøkken benken. Eg stoppet opp og spise litt og ser inni øynene hans dei er virkelig noe for seg selv. Eg hadde aldri sett noen øyner som hans. Nei ida du skal ikke tenke sånn slutt du liker han ikke han såret deg. Han knuste det hjerte ditt og fikk deg til å krangle me bestevennen din han er ikke vært det. Tenkene mine kranglet vist med seg selv om eg virkelig likte han eller ikke, men eg var for opptatt med å se på han. "Eg ville berre at du skulle gi meg ein sjangse til å forklare hva som virkelig skjedde Ida" Sier han og gir meg det blikket som alle faller for imenst han tar handa nermere kinnet mitt men eg skubber den berre bort. "Eg veit allerede hva som skjedde du kysset ei jente når du prøvde deg på meg, men eg burde skjønne at du ikke kan holde deg til ei jente om gangen så det er min feil. Men siden du er så kjendt i dette huset så kan du vell finne veien til døra selv?" Sier eg og trekker på skuldrene selv om det virkelig gjorde vondt og si det til han for følelsene mine har jo ikke berre gått vekk, men eg ville ikke bli såret igjen og føle meg like dom som eg gjorde når eg såg han og denne jenta kysse. Eg ville jo egentlig ikke at han skulle dra, eg ville berre vite at det aldri skulle skje igjen og at han berre ville være med meg selv om eg viste det ikke kommet til å skje. "Det var ikke det som skjedde Ida hun bare kom og kysset meg, eg ville aldri kysset noen andre enn deg." sier han og lener seg mot meg, men uansett hvor mye eg vill at det skal være sant og at eg berre kan kysse han og alt vill bli bra så trur eg han ikke. Eg tar handa mi på panna hans og trekker han vekk fra meg. "og det skal eg liksom tru på fra den mest populære gutten fra skolen, at den mest populære gutten på skolen ville være me meg ei jente som berre er usynelig og ikke er populær ja det skjer berre i filmer. Untatt om viss dei blir brukt da." Sier eg og setter fra meg maten før eg hopper ned fra kjøkkenbenken og ikke lenge etter kommer armene til Oliver rundt magen min og eg ville berre pause det, men det går jo ikke så hva skal man gjøre? "Eg bruker deg ikke Ida tru meg eg liker virkelig det nydelige smile hullene du får når du ler. Eg elsker og få deg til å le for å se smile hullene og måten du rødmer på når du trur ingen ser, men eg ser deg Ida." sier han og det virket nesten som om det var sant, men det hørtest jo ut som det kom rett ut av ein klissete jente film, der var sikkert fra ein og. "hvordan kan eg tro noe av det du sier når eg veit at du driver og kysse på andre jenter bak ryggen min?"