Me and You [på vent]

kapittel 6

"hva smiler du sånn av?" Spør han med forsatt den nydeligeste morgen stemmen eg noen gang hadde hørt. "håret ditt det er så fint nå du burde gå sånn oftere" Sier eg på tull og ler litt og ser på han. Eg ser at han rister på hode og ler litt. "ja eg får vell det har vell aldri sett bedre ut på håret." sier han og rekker tunge til meg og kaster puta si på meg før han gjemmer seg under dyna.

Eg fniser og ser på han før eg kaster puta tilbake på han før eg lydløst reiser meg opp fra senga og sniker meg bort til senga han sover i og setter meg oppo han og dyna. Eg flytter dyna vekk fra fjeset hans og fniser litt. "oja så nå er eg blitt ein sofa og." Sier han og ser opp på meg og smiler det søte smilet hans. Eg nikker og ler litt. Han tar tak i meg og løfter meg opp. Han er vist litt sterk og ikke at eg er så veldig tung men jah det kan ikke være for lett og berre løfte noen opp som sitter på deg. Han setter meg ned attermed seg før han setter seg opp og har berre dyna over fanget sitt. Eg kan se den ganske flate magen hans. Han har faktisk akuratt nok muskler på magen.

Når vi hadde vaknet meir så gikk vi opp og mobilen hans ringte igjen. Eg fikk akuratt med meg at det sto mamma før han la på og såg opp på meg. "Eg trur eg må heim før hun klikker men det var gøy og være med deg ida." sier han og klemmer meg og hvisker i øyra mitt. "og eg håper eg ikke var for ego og selvopptatt for deg." sier han før han begynner og ler kysser meg lett på kinnet. Eg rødmer kjempe mye og følger han ut i gangen sånn at han får ta på seg ytterklærne før eg vinker til han og går inn i stua. Eg legger meg på sofaen og slaper av. Eg skrur på tven og ser litt på den før eg hørrer at døra går opp og mamma roper inn i huset at hun er kommet heim. Hun kommer inn i stua og ser på meg. "hva vill du ha til middag jenta mi?" spør hun og stryker hendene sine gjennom håret mitt. Eg tenker litt før eg ser på henne. "kan vi ha taco?" spør eg og hun nikker og kysser meg på panna. "eg går og lager det eg så kan du ligge her." sier hun og forsvinner ut av rommet. Eg trur egentlig mamma berre er så snill for at hun har dårlig sanvitighet for å alltid la meg være aleina heima ikke at det gjør noe for meg, men uansett er mamma kjempe snill nesten heima tiden. Eg er vell kanskje litt bortskjemt kan du vell si.