Alltid perfekt

Kapittel 17: En fortapt sjel

Kroppen min føltes nummen. Jeg ville ikke våkne, for da ville jeg bare måtte innse at alt var tapt. På kun et par dager hadde livet mitt blitt snudd på hodet, og alt som betød noe før hadde ingen betydelse lenger. Rettelse, nå betydde -ingenting- noe som helst lenger. Tomheten fylte meg, det var som om selve sjelen hadde dratt sin vei. Sannheten var vel, at jeg kun var et tomt skall. Det eneste som var igjen av meg var utsiden, for lyset på innsiden hadde sluknet. Et voldsomt sukk bølget gjennom meg, og det var nesten så jeg kunne høre ekkoet av det når det ble slengt frem og tilbake i tomrommet der hjertet mitt hadde vært. Da jeg litt etter litt krøp meg tilbake til bevissthet kjente jeg tårer renne i strie strømmer nedover kinnene mine. De var fylte av taus sorg, og for hver dråpe som rant mistet jeg litt av meg selv med den. Tenk å falle så hodestups inn i en forelskelse, og at det kan få så store konsekvenser på så liten tid. Ett kyss, kun ett kyss hadde vi delt før det var over. Er det slik Gud vil straffe meg?, tenkte jeg. La meg først oppleve umenneskelig lykke og så umenneskelig sorg? Det var urettferdig. Hvordan vil jeg noensinne være i stand til å elske noen igjen? En ide poppet opp i hodet mitt, og jeg smilte svakt for meg selv. Nonne, det var det jeg skulle bli. Da slapp jeg å tenke på noe som helst som hadde med kjærlighet å gjøre, for resten av livet. Selv om det å be fem ganger daglig gikk litt i strid med min natur, så var det sikkert greit å leve med. Kompromisser. Aldri mer elske noen. Men Nate. Å Nate. NATE! skrek jeg inni meg, og det virket som en barriere sprakk i brystet mitt. Jeg åpnet øynene skrekkslagent, men så bare hvite, tomme øyne på netthinnen. Jeg trakk pusten dypt, og reiste meg opp.

"NATE!", skrek jeg så høyt jeg maktet. Virkeligheten traff meg som en murvegg, og luftrøret mitt tettet seg igjen.

Jeg hylgråt. Aldri hadde jeg følt en slik sorg. Jeg kunne høre fuglekvitter og kjenne en lett bris streife kinnet mitt, men registrerte det ikke. Sorgen overdøvet alt annet.

To hender grep rundt meg og ristet meg hardt, men jeg kom likevel ikke helt tilbake til virkeligheten. De tomme øynene stirret på meg, følelsesløse.

Det smalt i dører og kjappe fottrinn runget mellom veggene. For hvert hjertedunk økte frykten, og øynene så rett igjennom meg. Hjerterytmen økte og økte, jeg hev etter pusten og hodet dunket som om noen slo mot det med et balltre.  Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt slik, det virket som et halvt århundre. Øynene stirret gjennom meg, og blunket ikke en eneste gang. Langsomt, som om man slipper luften sakte ut av en ballong, kom jeg tilbake til virkeligheten. Sirisser spilte en sørgesang utenfor vinduet, og bilmotorer durte rolig ettersom bilene kjørte forbi huset. Etter hvert roet pusten min seg, og jeg hørte at noen pustet tungt like ved øret mitt.

"Lova?", hvisket stemmen.

Jeg pustet langsomt ut, og håpet at det var svar nok.

"Kan du slippe grepet litt? Jeg får ikke puste".

Jeg prøvde å bevege armene, men de var stive som stokker. Alle musklene var spent, og det var tydelig at de hadde vært det en stund. Med litt hjelp løsnet jeg grepet rundt den andre personen og slapp de tomt ned ved siden av meg. Jeg hørte et lettet sukk.

Det ble en liten pause.

"Vil du åpne øynene dine?"

Jeg svarte ikke. Kunne jeg det i det hele tatt? Øyelokkene mine dirret, men jeg strevde med å få dem opp.

"Trenger du hjelp?"

Jeg brummet til svar.
Et par sterke hender la seg på hver sin side av hodet mitt, og løftet opp øyelokkene mine med pekefingrene sine. Pusten min økte tempoet, men gikk raskt tilbake til normalt. Det var mørkt i rommet, men ikke bekmørkt. Jeg så rett frem, og stirret på en mørk vegg med en enkel pult midt imot. Men vent, dette var ikke mitt rom!

Jeg snudde hodet langsomt til venstre, og stirret rett inn i et kjent ansikt. De lyseblå øynene hans stirret bekymret på meg. En bølge av lettelse slo gjennom meg. Jeg gispet og gledestårer fylte øynene mine. Jeg hulket og la ansiktet mitt på skulderen hans. Han la armene sine beskyttende rundt meg og pustet lettet inn i nakken min.

"Det var bare en drøm", sa jeg svakt, og lykkeruset skylte igjennom meg.
"Det var bare en drøm", svarte han rolig tilbake.