Alltid perfekt

Kapittel 30: Fra andres synspunkt

---MONA---

Det ustelte, stygge håret strøk meg i ansiktet i det hun snudde seg vekk fra meg. Jeg tørket av hånden min på buksen, så utrolig ekkelt. Hun hadde tatt meg i hånden! Så uoppdragent. Jeg fnyste ved tanken på at Jake hadde vært sammen med henne, og latet som jeg studerte de nystelte neglene mine. Taper. En fake tåre rant nedover det oppskrapte kinnet hennes da hun gikk ut fra kontoret, og jeg himlet med øynene.

"Unnskyldning godtatt", sa rektor.

Såååå urettferdig!! Hun ble tilgitt med en gang, mens jeg fikk straff? Herregud, hun skulle få svi.

---JAKE---

Øynene hennes lynte i det hun snudde seg vekk fra meg. Så jævlig sexy. Hun hadde skjelt meg ut foran rektor, liksom-kjæresten min og Nate. Så jævlig sexy. Ingen hadde turt det før henne, men så hadde jeg slått ned alle andre før de hadde sagt ferdig en setning. Men Lova var skadet nok fra før av uansett. Egentlig skulle jeg kanskje hatt dårlig samvittighet for at jeg klinte med en hore mens jeg fucka Lova.
Men det hadde jeg ikke. Så klart, jeg savnet jo Lova, med de myke leppene og den deeeilige kroppen. Men jeg fortjente alle damene i verden, og hun ville uansett komme løpende tilbake til meg senere.

For jeg er så digg, og damene kan ikke holde seg unna meg.

---NATE---

"Ikke se henne inn i øynene."
"Ikke se henne inn i øynene."
"Ikke se inn i de nydelige øynene, du tåler ikke mer smerte nå."

Men jeg gjorde det like vel. Jeg klarte nesten ikke å puste, smertene tok overhånd. Delvis på grunn av skadene, delvis på grunn av hjertesorg.

Hun hadde gått til Jake. Hun også.

Er jeg ikke bra nok? Er det ikke plass til meg på denne jorden? Er jeg ikke ment til å være her?

Fasaden min sprakk i det jeg møtte blikket hennes.

Lova.

En tåre rant nedover det mishandlede kinnet hennes. Hun hadde det vondt. Hele jeg knakk sammen, men jeg sto inntil en vegg, så jeg falt ikke ned på gulvet. Heldigvis.

Hva var det blitt av meg? Kroppen min var ødelagt. Hjertet mitt var ødelagt. Hjernen min fungerte ikke optimalt.

Jeg var syk. Skikkelig, skikkelig syk. Og ingen kunne hjelpe meg.

Ingen ville hjelpe meg. Jeg hadde ingen.

Blikket hennes sa mer enn tusen ord. Hva skulle ikke jeg gjort for å holde henne i armene mine igjen? Høre stemmen hennes igjen? Kysse de myke leppene?

Men hvem ville ha meg? Jeg var et vrak, en bygning i ruiner.

Og Jake? Han var sterkere enn noen sinne. Sleipere enn noen sinne. Mer ego enn noen sinne.

Jeg snudde meg vekk. Hun rygget mot døren og forsvant.

"Nate, du kan gå", sa rektor monotont.
"Dere to derimot" hun rettet en spiss fingernegl mot Jake og Mona.

"Men-"

"Ikke noe men, Loban, du blir her".

Jeg gikk ut av kontoret med tunge skritt og et enda tyngre hjerte. "Hva nå?" Tenkte jeg bittert og stanset.
Skoleklokken kimet i ørene mine, og jeg kunne høre bøker klappe sammen fra begge sider av korridoren jeg sto i. "Dette orker jeg ihvertfall ikke", og med subbende skritt nærmet jeg meg utgangsdøren.

"Nate?", hørte jeg en stemme si fra bak en skap.

Jeg snudde meg og mønstret jenta fra topp til tå. Det var en av venninnene til Lo.
Hjertet mitt sank enda dypere.

Hun tok et par raske skritt og var rett ved siden av meg på null komma niks.

"Lova er ikke helt seg selv. Hun har ikke vært det siden du-, du vet-", hvisket hun.
"Havnet på sykehuset. Jeg ville bare at du skulle vite det".

Jeg svarte med et forvirret blikk. Hva mente hun med det? Så forsvant hun inn en dør til venstre i gangen. Det virket som om hun aldri hadde vært ved siden av meg. Plutselig fikk jeg en mistanke om at hjernen min hadde spilt meg et puss. Det ville ikke vært første gangen. Jeg fikk ikke mye tid til å tenke over det, for et kjent ansikt dukket opp i dørkarmen der jenta nettopp hadde gått inn. Med det samme snudde jeg på hælen og nærmest spurtet ned trappene. Jeg kunne ikke høre så godt gjennom mylderet som elevene hadde tatt med seg ut i gangen, men jeg var ganske sikker på at Lova hadde sagt noe til meg.

Men jeg fikk aldri vite hva, og det ville jeg kanskje ikke heller.