Alltid perfekt

Kapittel 21: Kritisk

"Du vil ikke dra hjem og hvile deg litt da?", spurte sykesøsteren igjen.

"Nei takk", svarte jeg matt. Ekkoet runget gjennom det tomme rommet, og forsterket lyden betraktelig.
Hun satte opp et forstående ansiktsuttrykk og gikk tilbake til disken for 36243. gang.

De hadde for lenge siden hentet teppe og pute til meg, og jeg hadde sagt klart og tydelig ifra om at jeg skulle bli her til---til hva egentlig? Få beskjeden om at han var død? At han var i kritisk tilstand? At han var hjernedød? Ikke visste jeg. Men jeg måtte bli her. Hvis noe slikt hadde skjedd med meg hadde han ventet, det var ikke noen tvil om det. Uansett hvor hardt det kom til å bli, eller hvor sørgelig det kom til å bli til slutt, så skulle jeg vente. Basta.

En lege i operasjonsdrakt kom gående stille mot meg. Kvinnens ansikt var helt uttryksløst. Ikke det at jeg hadde lagt merke til om det hadde vært trist heller. Det virket som om det var jeg som var blitt hjernedød.
Kirurgen satte seg ved siden av meg, og så meg dypt inn i øynene.

"Han er i koma. Under operasjonen fikk han en hjerneblødning, men vi fikk den under kontroll.", sa hun sakte.
Jeg nikket og smilte takknemlig. Hun smilte tilbake og reiste seg opp igjen.

"Når kan jeg besøke ham?" spurte jeg med hes stemme.

"Ikke helt enda, men jeg skal gi beskjed", svarte hun forståelsesfullt.

Jeg la meg ned på benken igjen og dro teppet opp til under haken. Tenk at det hadde vært så alvorlig. Uten at noen av oss hadde merket det, hadde legen tatt feil sprøyte. Og siden Nate hadde diverse allergier mot legemidler, hadde hjernen hans fått støyten. Legen sa til meg etterpå at han egentlig skulle gitt ham en kortisonsprøyte, men at noen hadde forvekslet de to sprøytene og plassert dem feil. En så liten feil. Tenk hvis legene hadde sett over sprøytene en gang til, et kort overblikk. Da hadde de merket at noe var feil. Og da hadde ikke Nate måttet gå igjennom dette. Så utrolig mye smerte. Så mye unødvendig smerte, og kanskje døden. Min Nate skulle kanskje aldri våkne igjen. Hva skulle jeg gjøre da? Ville jeg noen sinne være i stand til å elske noen igjen?
De korte ukene vi hadde vært sammen gikk som en film foran øynene mine. Alle de fineste øyeblikkene. Da han slo opp med blondinen, da han så meg for første gang. Da han dro meg ut i skolegården og han ba meg om nummeret mitt. Den deilige og varme berøringen av hånden hans mot kinnet, for å se om jeg var våken etter jeg hadde besvimt. Vårt første kyss. Han med lysende blå øyne og en glorie av lys rundt hodet. Vårt andre kyss. Det ømme blikket hans, kjærlighetsfulle blikket hans inne på legekontoret. Og plutselig brast jeg i gråt. Min Nate fortjente ikke dette her. Absolutt ikke. Ikke han. Hva ville skje hvis han våknet opp? Ville han huske meg? Hjernen er en innviklet liten sak, tenk hvis de hadde kommet nær noen nerver? Tenk hvis han våknet opp blind? Døv? Lam?
Jeg klarte ikke mer. Det ble for vanskelig. Det var ikke jeg som var ment til å være der når han våknet, det var ikke jeg som var ment til å trøste han eller oppmuntre han. Han trengte en annen, jeg var ikke sterk nok. Så jeg reiste meg opp og gikk ut døren, uten så mye som et blikk på damen bak resepsjonsdisken. Den kalde nattelufta traff meg i ansiktet og med ett ble jeg lys våken. For hvert skritt jeg tok vekk fra sykehuset ble jeg mer og mer klar over at dette var slutten for oss to. Levende eller ikke, han fortjente noe bedre enn meg. Noen bedre.
Jeg er en svak liten jævel sa jeg til meg selv inni hodet mitt, og kunne ikke annet enn å hate meg selv.
Jeg er en svak jævel.