Enda en badboy

5.Louise

Starter kapittelet med å gi en liten shoutout til min gode venn julpau . Les historiene hennes, da er du et knupp.

*Louise's POV*

5 minutter før

Jeg satt i bilen i ca 4 minutter for å ta motet til meg. "Det kommer til å gå bra, vennen! Dere må bare snakke sammen og hvis hun trenger tid til å tenke, så la henne få den tiden. Jeg sitter her til du kommer tilbake."
Mamma strøk meg beroligende på ryggen mens hun sa det.

Jeg åpnet bildøra og gikk ut. Det hadde allerede begynt å bli litt kjølig her så jeg dro jakka mi tettere rundt meg. "Det går nok fint." Mamma så på meg med et oppmuntrende smil og gjorde tegn til at jeg skulle gå.

Jeg gikk med tunge steg mot døra til huset hennes. Amélie. Å som jeg savner henne.

Jeg sto noen sekunder utenfor døren hennes før jeg ringte på. Jeg hørte en mandig, men lys, stemme innenfor døra. Jeg kan ikke huske at hun hadde noen brødre, og faren hadde mye dypere stemme enn den lyse stemmen. Å nei, tenk om det er feil hus. Jeg snudde meg mot mamma med et bekymret blikk. Hun satt med hodet ned mot mobilen. Ugh.

"Heeeia..." Døren åpnet seg og Amélie viste seg i døråpningen. Hun så litt forskrekket på meg. Jeg pustet rolig inn og ut, før jeg sa men min tynne stemme, "Hei Amélie."
I det neste øyeblikket datt hun sammen på gulvet. Hun besvimte.

En gutt, ca 180 cm, med lysebrunt hår kom løpende ut og så forskrekket på Amélie, før han så på meg. "Hva skjedde? Og hvem er du?" Jeg greide ikke svare, sto bare taust mens jeg stirret på Amélie.

**

1 time senere

*Noel's POV*

Jeg satt og så på Amélie som lå fredfult i senga. Hun var så nydelig, selv med bustete hår og sikkel ut av munnen. Døren åpnet seg og jeg rettet blikket mitt opp. "Hei, hvordan går det med henne?" Jenta som sto i døråpningen så bekymret på Amélie.

"Ikke noe tegn til at hun våkner, men legene sier hun er stabil." Jenta, som jeg enda ikke visste hvem var, satt seg ved siden av meg. "Hvem er du egentlig?" Jeg så spørrende på henne.
Hun åpnet munnen flere ganger før hun til slutt sa; "Jeg heter Louise, jeg var Amélie's gamle bestevennine..." Hun pustet dypt inn og så på Amélie. "Hvorfor ringte du på igår?" Louise skulle til å si noe da døra åpnet seg og en rødhåret legen kom smilende inn.

"Hei dere to. Amélie's tilstand er stabil og hun komme nok til å våkne innen imorgen kveld." Jeg smilte. "Hva skjedde egentlig?" Louise så bort på legen.

Legen trykket på en knap vedsiden av sengen til Amélie og skrev noe på arket hun hadde i hånden. "Jeg vet ikke hvordan, for Amélie virker som en jente som spiser godt og holder seg i god form, men hun hadde fryktelig lite blodsukker i kroppen sin. Dere vet når dere er veldig sultne, eller føler dere trenger noe søtt å spise på? Da har man ofte lite blodsukker, og man kjenner det godt. Men det kommer til ett punkt hvor man har så lite blodsukker at man ikke kjenner det." Legen skrev noe ned på arket før hun fortsatte;
"Det var derfor Amélie virket helt frisk. Vi har gitt henne en sprøyte som hjelper mot det, og når hun våkner skal hun ta tre sukkertabeletter hver dag sånn at det ikke skjer igjen." Legen smilte til oss og gikk ut igjen.

"Jeg trodde det var min feil." Det kom noen tårer i øyenkroken på Louise. Hun trakk pusten dypt inn og ut. "Jeg ringte på igår fordi jeg ville si unnskyld til Amélie for det jeg gjorde mot henne. Jeg savner henne så innmari mye. Jeg har vært knust siden vi ble uvenner. Dagene er ikke det samme som det var."

Jeg så bort på henne igjen.
Det brune håret dekket det meste av ansiktet hennes. Hun dro en hånd igjennom håret og jeg forsto nå at jeg ikke har sett ordentlig på henne.

Hun er nydelig.

De lyseblå øynene så forvirret bort på meg og jeg skjønte at jeg hadde stirret, og ikke gitt noe respons på det hun sa. "Mhm, okei." Jeg klarte ikke konsentrere meg. For første gang følte jeg noe i hjerte mitt. Noe som lyste.

**

Helt til klokka var 10 over 8, og det tikket det inn en melding til meg, satt vi bare i en stillhet og sa ingenting til hverandre.

Jeg fisket opp mobilen fra jakka mi og slo inn koden.

Felicé: Hvor i helvete er dere?

Meg: Shit, glemte oppi alt styret å sende mld til deg. Vi er på sykehuset. Amélie
besvimte. Kom hit du, jeg forteller da.

Felicé: Is my bae allright now?

Meg: Jada, hun våkner innen imorgen kveld.

Felicé: Kommer om 8 min...Har du spist?

Meg: Nei, fikk ikke tid.

Felicé: Okei, jeg kjøper noe på butikken. Kommer om 11 min.

-------------------------------------------------------------------------------------------------------

An:

Heyhey...
I forhold til de andre kapittelene mine er dette litt spennende. Hope you guys enjoy it;) ++ at det ble synsvinkelen til både Louise og Noel. Dårlig slutt, i know, men måtte få avsluttet det.

Hvis dere ser litt forskjell i hvordan jeg skriver kapitlene så er det fordi jeg driver å finner ut av hvordan jeg vil skrive kapitlene mine. Heheh. Om dere synes noe er bra eller dårlig med hvordan jeg skriver dem nå er det bare å si ifra!

Det med lavt blodsukker og sukkertabelettene er bare noe jeg har funnet på. Vet ikke hvordan sånt fungerer i virkeligheten.

SNART 350 READS HERREGUD!!! Jeg blir så sinnsykt glad hver gang jeg ser at lesertallet har steget!! Tusen tusen tusen takk!!

Det er bare å spørre, i kommentarfeltet, om ting om historien, og meg, hvis dere lurer på noe!

Vote&Kommenter!!

Xoxo MrsTeenWolf