Too much to handle Jason McCann, book 2 FERDIG

|4

"Jeg kan bekrefte at du er gravid, gratulerer!" Smilte legen og ga meg ett bilde av fosteret. Jeg tok det forsiktig imot og så ned på arket. Jeg fikk tårer i øynene igjen, dette kunne virkelig ikke skje, ikke akkurat nå.

"H-hvorfor?" Noen få tårer rant ned når jeg skulle spørre henne, men jeg greide ikke.

"Du jeg ser på deg at dette kanskje ikke er noe du ønsket men det går fint" sa legen trøstende og la en hånd på skuldren min.

"J-jeg er ikke klar"

"Har du faren til barnet i nærheten?" Spurte hun.

"Nei, han er ikke her lenger" svarte jeg og tørket bort tårene. "Men tusen takk, jeg må gå" jeg tok med meg bildet og gikk fort ut døra.

"Men.."

Jeg måtte være alene og ville ikke høre på en dame sin mening når jeg ikke kjente henne engang. Jeg fortet meg ut igjen og inn i en park, jeg elsket denne parken. Dette var skoleveien jeg pleide å gå før og alle de fine blomstene blomstret fortsatt. Jeg gikk lengere inn til jeg kom inn til en klippe, det høres kanskje rart ut at det er en klippe rett i skogen men det var nydelig der, jeg satt alltid der bare for å tenke og det var aldri noen her så jeg ble aldri forstyrret. Jeg satte meg ned og tok bena mine utenfor klippen, jeg tipper det kanskje 30 meter ned men jeg pleide ikke å bry meg.

This life's not easy, I'm not made out of steel

Don't forget that I'm human, don't forget that I'm real

You act like you know me, but you never will

Jeg likte den sangen veldig godt, jeg husker ikke helt hvor jeg fikk den fra men jeg har hørt et eller annet sted, dessuten pleide Jason og synge den for meg noen ganger, med gitaren sin som ligger på rommet i andre etasje. Hvorfor tenker man så detaljert når man er lei seg, man tenker på absolutt alt og tilslutt orker man bare ikke mer.

"En jente som deg burde ikke vær ute så sent" hørte jeg plutselig en stemme bak meg si, jeg snudde meg brått på så opp på en gutt på min alder, ikke verst utseende.. Nei, Jason har!

"Klokken er ikke så mye" svarte jeg og ga han ett lite smil.

"Du vet, hvem som helst kan bare dytte deg ut, det er kanskje ikke så smart å sitte der?" sa ham og satte seg ned ved siden av meg, jeg følte meg plutselig litt truet.

"Du har vel ikke tenkt til å gjøre det du?"

"Nei slapp av, er ikke her for å drepe noen" lo han svakt og bet seg i underleppa, sexy.. men ikke like mye som Jason.

"Så hva kom du hit for da?" spurte jeg for å starte en samtale.

"Tenke for det meste, moren min ligger på sykehuset her i nærheten og jeg vet at det ikke går så bra med henne"svarte han.

"Jeg beklager" svarte jeg, men jeg klarte ikke å synes synd på han, det var noe merkelig med han, noe som ikke stemte. "Jeg tror jeg må gå" sa jeg fort og skulle til å reise meg opp da han stoppet meg. Han hadde reist seg allerede og holdt en pistol i den ene hånde. Jeg sto helt stille jeg mener hva ellers skal man gjøre i en sånn situasjon, skrike og løpe? NEI.

"Jeg kan ikke la deg gå, beklager ordene kommer fra sjefen og jeg må følge dem." sa han og gliste, han var fortsatt sexy men så ikke like vennlig ut.

"Jeg tipper moren din har det fint" mumlet jeg til meg selv. Jeg trenger virkelig Jason nå.

-

Fyren hadde dratt meg inn i en bil som sto rett utenfor sykehuset.

"Du vet, Jason burde virkelig ikke dra fra damen sin sånn, jeg mener han bare braste ut av døra" sa gutten med ett smil klistret på munnen, hvordan viste han?

"Hvordan viste du det?" spurte jeg overrasket og nesten redd.

"Har han ikke fortalt det? Jason satte opp videokamera i alle rommene deres og vi greide å hacke oss inn" svarte han. Jason ville aldri gjøre det, han stoler på meg..

"Jason ville aldri gjor.."

"Jeg har bevis som jeg kan vise deg når vi kommer fram" avbrøt han meg. "Forresten, du har veldig fin kropp"

•••

Sangen er av Justin Bieber i'll show you, men jeg synes Justin Bieber ikke burde være med i historien fordi Jason er jo "Justin" liksom, hvis dere skjønner:)

Ny del i kveld <3