«Hva? Hvorfor har dere ikke sagt noe tidligere?» Hulker jeg til moren min.
«Vi var redde for hvordan du ville reagere!» Sier hun så uskyldig hun kan.
«Så da tenkte dere at det beste var å aldri fortelle noe!» Hulker jeg.
«Vi skulle fortelle det!» Sier faren min.
«Når da liksom?» Spør jeg.
«Når du var blitt voksen.» Sier han.
«Men du kan møte dem!» sier moren min.
«Hvordan da? De bor i England!» Hulker jeg.
Jeg løper opp på rommet mitt. Kaster meg i sengen. Og gråter.
«Emily kan vi ikke snakke om dette på en ordentlig måte?» Spør pappa.
Jeg tørker bort noen tårer.
«Det skulle jeg gjerne! For 16 år siden! Når jeg lærte å snakke! Å kunne forstå! Istedenfor å finne det ut på denne måten!» Roper jeg.
Jeg tar opp dagboken min fra under madrassen. Jeg åpner den og begynner å skive.
Nå er jeg ganske irritert på mamma og pappa. De har løyet til meg! Jeg heter ikke Emily Johansen! Jeg skulle egentlig het Emily Styles eller noe sånt. Hvorfor ble jeg adoptert bort? Hvordan kan jeg møte dem? Vil jeg egentlig det? Ååå, alle disse spørsmålene! Jeg burde vel snakke meg Felipe. Jeg er så glad for å ha en bestevenn som han! Kjæresten hans Milla er heller ikke så verst! Kanskje jeg skal møte dem! Jeg tror det er den endelig avgjørelsen min! Jeg er 19 år og finner ut at jeg hele livet aldri har bodd med den ekte familien min. Det eneste ekte med familien nå er vel kjærligheten, og det er så ekte som det kan bli, men jeg vil fortsatt møte dem.
xoxo.
Jeg legger pennen på nattbordet og dagboken under puten. Jeg legger meg i senga og ser rundt i rommet. Det er ganske ryddig som alltid. Jeg ser på den ene plakaten av One Direction på rommet mitt. Jeg begynner å tenke på etternavnet mitt Styles. Plutselig lyser de grønne øynene mine opp. Jeg går til speilet på rommet mitt. Jeg ser på der lange bølgete svarte håret mitt. Jeg ligner på han. Bortsett fra at jeg har bølger og han har krøller er vi ganske like. Jeg begynner å tenke på søsteren hans. Vi er like alle tre! Jeg går ned i stua.
«Jeg vil se de papirene allikevel!» Sier jeg rolig til mamma.
Mamma smiler å gir meg papirene.
«Hva vil du ha til middag?» Spør mamma.
«Jeg vet ikke! Spør Thea!» Sier jeg.
«Taco!» Sier Thea og hoppe fram fra gardinen i stua.
Mamma ser på meg som om hun spør om det er greit. Jeg nikker.
Jeg leser på arkene å finner ut at moren min heter Anne, akkurat som jeg tenkte. Jeg har to eldre søsken, en storesøster som heter Gemma og en storebror som heter Harry. Akkurat som jeg tenkte! Likheten avslørte alt.
«Mamma!» Sier jeg og går inn på kjøkkenet.
«Hva er det?» Spør hun.
«Jeg har bestemt jeg! Jeg vil møte dem!» Sier jeg.
«Jeg er lei for at vi aldri sa noe!» Sier mamma.
«Det går fint!» Sier jeg!
YOU ARE READING
Dagboken
Teen FictionEmily har alltid trodd at hun har bodd der hun hører til, men når hun tilfeldigvis hører fra noen at hun er adoptert. Blir hun fast bestemt på å møte den ekte familien sin. **reposting old stories** Denne historien ble skrever it 2014-2015. do not e...
