Kidnappet (pause)

KAPITTEL I

Det var sent på ettermiddagen. Ravn og lillesøsteren hans Ylva vandret gjennom granskogen, Creon, på vei hjem. De hadde nettopp vært hos slakteren i landsbyen, og gikk nå og bar et stort fenalår mellom seg. Det tok dem rundt tyve minutter én vei, hver gang de dro inn til Edorf, som den vesle landsbyen het. Et par år tidligere hadde de bodd i et lite, koselig hus oppi bygda, sammen med foreldrene sine og lillebroren Storm, men det endret seg brått, da huset deres brant ned og tok med seg familien deres i nederlaget. Nå bodde de hos en gammel mann og en fjellrev. Vel, ikke egentlig en ordentlig fjellrev, for han var bare blitt forhekset til en. Arthur, den gamle mannen, var ikke noe vanlig menneske,  han heller. Han var en trollmann.
   «Fryser du?» spurte Ravn og skottet bort på søsteren sin. Hun nikket starrig på hodet, så de gulrotfargede krøllene hennes danset, før hun trakk strikkejakka hun hadde arvet av moren tettere rundt seg. Hun så opp mot den fargeløse himmelen, og sa: «Jeg tro'kke det er lenge før snøen kommer.» Ravn la også hodet bakover. Det var overskyet, og han skjønte på den kalde luften som stakk i fjeset og på hendene, at det var minusgrader ute. Han nikket seg enig. De var tross alt allerede i den første vintermåneden.
En hare iført grålig vinterpels, spratt skvettent unna, da han tråkket på en råtten kvist. Han skvatt selv, av harens bråe bevegelse, og Ylva lo. Han dro en hånd gjennom krøllene, som vinden stadig blåste i øynene på ham, og rettet samtidig irritert på brillene. Jeg burde klippe meg, tenkte han.
   Det blusset opp nok et vindkast, så voldsomt at de to søsknene fikk vansker med å holde seg på bena.
«Kom igjen,» sa Ravn. «Vi tar kappløp resten av veien, så går det fortere. Dessuten får vi litt varme i oss.» Ylva nikket, og lot broren bære kjøttstykket alene, før de begge satte på  sprang.

Da de endelig kom hjem, slitne og andpustne, men ikke fullt så kalde lenger, satt Mester Arthur i den godt brukte ørelappstolen sin, og leste i en tykk bok; Antagentlig om trolldom og besvergelser. Yari lå krøllet sammen i fanget hans, og så ut som et hvilket som helst kjæledyr. Men noe kjæledyr var han slettes ikke, han var en menneskegutt fanget i en revekropp.
«Da har vi vært hos slakter'n,» sa Ravn, idet de entret den koselige stua. Den gamle mumlet fraværende, og bladde en side i boka. «Det ble no'n penger til overs, men ikke så mye.» Ravn gikk bort til mesteren sin, og holdt ut hånden med vekslepengene. Omsider kikket Mester Arthur opp på ham, tok imot pengene, og la fra seg den tykke boka.
«Er dere sultne?» spurte han, så. Barna nikket og han sa: «Hvis dere går og gjør leksene deres, skal jeg begynne på middagen med én gang.»
«Greit,» ropte de i kor. De fløy lydig opp på hemsen. Det var der de hadde rommet sitt, som de delte med Yari.
«Jeg er lei av trolldomslekser,» stønnet Ylva, og slang seg ned på den oppredde sengen sin.
«Jeg óg, men vi må,» svarte Ravn. «Du veit hvor streng Mester Arthur er på sånt.» Han satte seg ved skatollet og lette i stabelen med bøker etter boka om manifestering – ukas leselekse.
«Men vi får jo aldri tid til å leke.» Ylva satte seg opp, og så molefonkent på broren sin.
«Jeg veit, og jeg vil også heller leke enn å lese, men Mester Arthur finner det alltid ut om vi ikke har gjort leksene våre, og jeg orker ikke mer ekstraarbeid,» mumlet Ravn melakolsk. Ylva reiste seg fra sengen, og sa: «Han finner det bare ut fordi du alltid forteller sannheten og innrømmer at vi ikke har gjort dem.» Ravn vurderte alternativene en liten stund.
«Greit, da,» sukket han, så.
«Ja!» uttbrøt Ylva ivrig. Hun fant fram et gammelt sjakkbrett, som hun la opp-ned på gulvet – Mester Arthur hadde tegnet et "mølle-brett" på baksiden, så man kunne spille det også – før hun strødde ut alle sjakkbrikkene. De plukket ut hver sine tjue bønder, og Ylva startet spillet.
   To runder senere, som Ravn begge vant, kom Yari klatrende opp stigen. Han gjespet stort, og hoppet opp i fanget til Ylva.
«Hva er det dere driver med?» spurte han, en anelse strengt.
«Vi spiller mølle,» svarte Ravn.
«Jeg ser det. Er dere ferdige med trolldomsleksene Mester Arthur gav dere? I så fall gikk det underlig fort.» Ravn og Ylva utvekslet et kort, skyldbetynget blikk. «Det var det jeg tenkte,» mumlet Yari, og spratt opp på det åpne skatollet. «Kom igjen. Dere kan spille når dere er ferdige, jeg skal hjelpe dere.» Søsknene sukket tungt, begge to.
«Men det er så kjedelig!» stønnet Ylva åndeløst.
«Det syntes jeg også, da jeg fikk lekser, men det må gjøres, om dere skal bli en dyktig trollmann og heks,» sa reven. Han slo opp i boka om manifesterings-trolldom. «Se her, Ravn, begynn å lese herfra.» Han pekte med en snøhvit pote på første avsnitt. Ravn leste høyt fra boka, og da Yari stoppet ham, leste Ylva videre. Slik byttet de på, annen hvert avsnitt, og kom seg likevel gjennom første del av leksene. Den andre delen var fysisk. De skulle kaste formler på hverandre og oppheve dem, igjen. Heldigvis, tenkte Ravn, ble leksene alltid morsommere når Yari hjalp dem.