Kidnappet (pause)

KAPITTEL IX

Da de hadde anskaffet seg husly for natten på et stusselig vertshus, og spist seg mette, ville Bo vite alt som var verdt å vite om sine tre, nye venner.
   «Hvor kom dere fra, igjen?» spurte han.
   «Vi er fra Edorf – eller Ylva og jeg, hvertfall,» svarte Ravn.
   «Du da, Yari?»
   «Jeg vet ikke hvor jeg opprinnelig kommer fra, men jeg har bodd hos Mester Arthur, i Creon, så lenge jeg kan huske.»
   «Er Arthur han trollmannen Eira nevnte?» spurte Bo.
   «Mm, vi bor også hos ham, nå,» sa Ylva. Hun pekte på seg selv og broren.
   «Da vil jeg anta vi alle er uten foreldre, har jeg rett?» gjettet Bo.
   Ravn merket det kvasse, bebreidende blikket Eira sendte Bo, før hun dultet ham hardt i siden med høyre albue.
   «Au! Unnskyld,» sa Bo.
    «Det går fint,» forsikret Ravn ham.
   Eira kastet enda et anklagende blikk på den andre gutten, som gned seg irritert i siden.
   Det inntraff Ravn at han ikke hadde visst at Eira var foreldreløs. Hun hadde bare nevnt at hun var på loffen.
   «Hvor lenge har du bodd hos Esse og Bo?» spurte han nysgjerrig.
   «I fira månader, eller något,» svarte Eira, om noe ukomfortabel.
   Bo fjernet en liten kjøttbit fra mellom tennene med en provisorisk tannpirker (et bein fra rådyret), før han sa: «Jeg husker den dagen hun dukket opp, som om det var i går.»
   Eira så først litt forlegen ut, men endret fort mimikk idet hun bokset Bo i skulderen.
   Ravn syntes hun slo ham litt for ofte.
Ylva oppførte seg ikke sånn mot ham, enda de var søsken, og dermed hadde lett for å krangle og plage hverandre.
   «Au! Kan du slutte med det der!?» uttbrøt Bo sint.
   Eira trakk likegyldig på skuldrene.
   «Du irriterar mig.»
   «Det gjør du òg, spesielt når du driver og slår meg, stadig vekk!» klaget Bo.
   «Hvor bodde du før det?» ville Ravn vite, og avbrøt den pågående krangelen deres.
   Eiras bryn trakk seg sammen i en dyster mine, og Arix knurret lavt. Det oppstod en pinlig taushet, og Ravn var redd han hadde fornærmet henne.
   Så sa hun: «Jag har bott här och där. Aldrig för länge på ett ställe.» Det var ikke helt det svaret Ravn hadde håpet på, men han torde ikke spørre henne om noe mer.
   Ettersom de hadde brukt store deler av dagen til å vandre rundt i bygda, var det allerede blitt så sent at de likesågodt bestemte seg for å legge seg et par minutter senere.
   Da Ravn hadde vært på do, og var på vei tilbake til sengen sin, møtte han på Bo.
   Før han fikk tenkt seg om en andre gang, spurte han: «Hei, Bo?»
   Bo snudde seg og så spørrende på ham.
«Ja?»
«Du kjenner Eira bedre enn meg ...»
«Mhm?»
«Så ... hvorfor er hun så mystisk og hemmelighetsfull?»
«Å, det har hun alltid vært – så lenge jeg har kjent henne, i hvert fall,» svarte han. «Jeg vet egentlig ikke så mye om henne, men jeg har da blitt litt kjent med personligheten hennes, i løpet av tiden hun har bodd hos oss.»
«Men du veit ingenting om hvorfor hun rømte hjemmefra eller om hun faktisk har mistet foreldrene sine?» spurte Ravn videre.
Bo ristet på hodet og sa: «Det kan ganske godt hende at hun verken har rømt eller mistet familien sin; kanskje hun rett og slett aldri har hatt noen ordentlig familie, i det hele tatt.» Han stusset litt. «Hvorfor spør du, egentlig? Du virker fryktelig interessert,» la han deretter til, med et ansiktsuttrykk som viste at det moret ham.
«Jeg er bare nysgjerrig,» sa Ravn fort. Da Bo sendte ham et vantro blikk, la han motvillig til: «Og kanskje litt medfølsom – jeg mener ... jeg og Ylva mistet vår familie.» Det var ikke egentlig helt sant, men Bo lot seg heldigvis lure.
«Ja, jeg vet godt hvordan dét føles,» mumlet han lavt. «-men så er jeg jo heldig som har tante Esse.»
   Ravn nikket og funderte en stund over alt Bo hadde sagt. Etter en stund brøt han tausheten.
«Er det uhøflig av meg å spørre om hva som skjedde med foreldrene dine?»
Bo stirret betuttet på ham et øyeblikk. Ravn angret seg straks, og skulle akkurat til å be om unnskyldning, da han ble avbrutt.
«N-nei da,» stotret den andre gutten spakt, og kremtet. Ravn la merke til at de smale, brune øynene hans var blanke av ufelte tårer. «De døde da jeg enda var ganske liten, men jeg husker dem likevel,» fortsatte han, nå med stødigere stemme. «Mamma døde av kusma, da jeg var tre-fire år, dermed flyttet pappa og jeg til søsteren hans – tante Esse – og familien hennes. Og så, knapt to år senere, ble pappa, onkelen og fetterne mine rammet av en forferdelig ulykke, som jeg helst vil slippe å gjenfortelle.»
De var begge stille en lang stund, før Bo svelget hardt og spurte hva med Ravn og Ylvas familie.
«De døde alle tre da huset vårt brant ned, for tre år siden. Jeg og Ylva var begge på besøk hos en gutt som heter Rasmus,» fortalte Ravn.
«Alle tre?» spurte Bo reddsomt.
«Lillebroren vår, Storm,» forklarte Ravn.
«Å,» var alt Bo sa, da.

                                ***

Da sola omsider stod opp og badet landskapet i et oransje lysskjær, hadde Ravn allerede ligget våken en lang stund. Han hadde vært plaget av vonde mareritt gjennom hele natten, og hadde dermed ikke sovet noe godt. Han kunne ikke huske eksakt hva marerittene hadde handlet om, men han hadde vage minner om truende, slikkende flammer; Mest sannsynlig grunnet familiens død.
Da han hadde ligget og fundert over alt som hadde hendt i livene deres siden den gang, en stund, hørtes det knirking fra de andre sine senger.
   Han snudde seg ut fra veggen og møtte blikket til en søvnig Ylva, som lå like ved siden av ham.
Hun gjespet stort og mumlet lavt: «Har du vært lenge våken?»
«Ikke særlig lenge, nei,» løy han. Han ville ikke at Ylva skulle ha enda en grunn til å engste seg. Dessuten var han den eldste av dem, dermed var det mer rimelig at det var ham som skulle bekymre seg og passe på henne, ikke omvendt.
«Er dere våkne?» spurte Yaris stemme.
   Ylva og Ravn svarte med et kort, unisont "Mm".
«Jeg også,» sa Bo, og satte seg opp i sengen.
Ravn gjorde det samme og strakk seg etter brillene sine. Da han satte dem på, stod Bo allerede ute på gulvet, i ferd med å kle på seg.
«Jeg tenkte vi kanskje kunne ta en flytur på Fnugge og lete etter de mennene fra lufta. Da blir det kanskje litt lettere,» sa han, mens han dro den røde ull-tunikaen ned over hodet. Det mørke håret hans ble bustet til, så det stod ut til alle kanter.
Ravn nikket seg enig.
«Smart tenkt.»
«Hvem mener du med vi?» undret Ylva. Bo trakk på skuldrene.
«De som har lyst,» sa han så.
«Vi må spise frokost først,» mumlet Yari, som nå hadde hoppet opp i fanget til Ylva.
Ravn kastet et kort blikk på ham. Han virket litt nedfor. Antagelig grunnet Arthurs forsvinning.
«Vekker du Eira og Arix, Ylva?» spurte Bo, og Ylva nikket før hun løftet Yari fra fanget sitt og gikk bort til Eiras seng, fortsatt med reven i armene.
Ravn så hvordan Bo rynket forundret pannen. Han prøvde nok å finne ut hvor menneskelig Yari egentlig var. Forholdet hans til Ylva minnet både om et kjæledyr-eier et, og det mellom søsken.
Ravn skjønte forvirringen hans, for innimellom kunne Yari virke som en hvilken som helst rev – som bare fulgte instinktene sine, andre ganger minnet han om et kjæledyr, og for det meste snakket han som en voksen. Det virket rarere og rarere, jo mer man tenkte på det.