Kidnappet (pause)

KAPITTEL II

Da Ravn våknet neste morgen og svingte bena ned på gulvet, var det så kaldt at han fikk gysninger gjennom hele kroppen. Han trakk raskt til seg de nakne føttene, og stakk dem under den varme dyna igjen. I en liten stund satt han bare der, oppreist i sengen, og lot blikket gli over det vesle loftet.
   På motsatt side av rommet lå Ylva med ansiktet inn mot veggen, og snorket lavt. Han fikk øye på en liten, brun skogmus, som pilte over gulvet. Han grøsset. Han var ikke redd for mus, men han likte dem heller ikke. Ylva, derimot, var livredd dem, så han tenkte det var godt hun sov. Plutselig fór det en hvit pelsdott etter musa, og Ravn skvatt så han hoppet i sengen. Han ynket seg, da han skallet i skråtaket. Det var ikke første gang; Han lærte aldri, og stanget det stakkars hodet sitt ofte. Han gned seg i bakhodet, og kjente forsiktig på den vonde kulen, som nettopp hadde dukket opp.
   «Ghår dhet bhra?» spurte Yari, med musa død i kjeften.
   «Ja da,» svarte Ravn. Han reiste seg på det iskalde gulvet, og trippet hastig bort til kista de oppbevarte klær i. Han fant frem et par tykke ullsokker, og trakk dem på seg.
   Yari la fra seg musa på fillerya.
   «Mester Arthur sover fortsatt, den lathansen,» mumlet han, og la seg ned ved siden av fangsten sin. Han begynte å spise den, og Ravn skjærte en grimase i vemmelse.
   «Æsj!» uttbrøt han, skiftet fra nattøyet, og klatret ned stigen. Nede var det enda kaldere. Han gikk bort til nærmeste vindu, og kikket ut. Der lå det et hvitt teppe over landskapet, som glitret eventyrlig i morgensolen. Et stort glis bredte seg i ansiktet hans. Han elsket snø.
   «Håper vi får lov til å gå ut i dag,» tenkte han høyt. Han hadde så fryktelig lyst til å boltre seg i nysnøen, lage hule og ake.
   Det rumlet høylytt i magen hans. Han tasset sultent ut på det vesle kjøkkenet, på leting etter mat. Det var ikke stort de hadde, men han fant et halvt brød og litt brunost.
   «Vi må i hvertfall inn til bygda og anskaffe forsyninger,» mumlet han fornøyd. «Da kan vi leke i snøen, på vei hjem.»
Etter en stund kom Yari spaserende, og hoppet opp i vinduskarmen.
«Jeg vil ut,» sa han lengtende.
«Jeg óg,» sa Ravn.
«Det spørs om Mester Arthur lar oss,» sukket reven, da. «Han er jo så streng på trolldoms-læren og alt sånt, så vi ikke får særlig tid til annet, men jeg vil ut og leke.» Ravn kastet et sideveis, overrasket blikk på ham.
«Kan du leke, du da?»
«Pøh! Jeg er kanskje ikke noe barn, men jeg kan da fortsatt leke,» fnøs Yari fornærmet.
De betraktet snølandskapet i stillhet en liten stund, før også Ylva kom ned.
«Hva ser dere på?» spurte hun nysgjerrig.
«Den fine snøen,» svarte Yari. Ylva kom bort til vinduet og stirret sammen med dem.
«Tror du vi kan gå ut i dag, Yari?» spurte hun forventningsfullt.
«Jeg er ikke sikker, vi må spørre Mester Arthur.»
   De ble stående og se ut en liten stund til, før de satte seg inn i dagligstua.

Omsider, da klokka var blitt mer enn ti, stod til slutt gamlingen også opp. Han var ikke noen særlig morgenfugl, slik som Ravn og Yari. Ikke Ylva heller, egentlig, for den saks skyld.
«God morgen,» mumlet trollmannen trett, og gjespet stort. «Har dere allerede spist?» De nikket, alle tre.
«Vi stod opp med sola, vi,» sa Yari.
«Jasså? Ja, ja, skal du ha kaffe?»
«Ja, takk,» svarte fjellreven. Mester Arthur forsvant inn på kjøkkenet for å spise frokost og koke kaffe. Litt senere kom han tilbake inn i stua, med en kaffekopp i hver hånd. Han satte den ene fra seg på det rotete skrivebordet Yari satt på. Den hvite reven blåste forsiktig på den et par ganger.
   Mester Arthur gikk videre bort til ørelappstolen, sank ned i den med et lavt stønn, og tok en sup av sin egen kaffekopp.
«Gjorde dere leksene i går, slik jeg ba dere om?» spurte han, så, med lærerstemmen sin. Ravn og Ylva nikket ærlig. «Godt, da kan vi gå videre i dag, til litt mer komplisert trolldom.»
   De to søsknene og fjellreven utvekslet noen korte blikk.
«Du, Mester?» begynte Yari nølende. «Som du ser, så har det kommet snø ute, og vi lurte på om vi ikke kunne få gå ut litt?»
«Vi får se, Yari. Det neste steget i trolldoms-læren er ganske så vanskelig, og tar tid å lære seg skikkelig, så jeg tror nok ikke det blir tid til lek og moro på en stund,» svarte mesteren deres.
   Ravn og Ylva sukket tungt, og Yari mumlet skuffet: «Nei vel, Mester.»
   Trollmannen stusset og la morskt til: «Dessuten begriper jeg ikke hvorfor en på din alder vil ut og leke. Du er ikke et lite barn lenger, Yari, du burde konsentrere deg mer om bøkene og undervisningen.»
«Ja vel, Mester,» mumlet Yari bedrøvet.
«Men vi må ut,» fortet Ravn seg å si. «Vi må til Edorf og kjøpe mat.»
   Mester Arthurs buskete bryn trakk seg sammen i en misfornøyd mine.
«Så kanskje vi trenger å ta en tur til landsbyen, men det betyr ikke at dere kan stoppe på veien, for å leke i skogen, og sløse bort tiden slik,» brummet han bryskt. «Jeg får heller dra til Edorf selv, mens dere blir her og leser.»
   Ravn visste at det var meningsløst å diskutere. Mesteren hadde bestemt seg.

De neste fire timene gikk til undervisning i trolldom, med både Mester Arthur og Yari som lærere. Ravn likte best de timene hvor Yari underviste, for han gjorde det, som vanlig, mye morsommere. Når Arthur underviste, gjorde de ikke stort annet enn å lese – nå var egentlig Ravn over gjennomsnittet glad i å lese, men når det kom til lekse-lesing, var han ikke like begeistret — mens i Yaris tid, fikk de lov til å øve seg og kaste formler.
   Yari var ikke like trollkyndig som gamlingen, men han hadde lært trolldom så lenge han kunne huske, hadde han sagt. Så lenge han hadde bodd hos mesteren. Yari kunne ikke huske noe fra før Mester Arthur tok ham inn, ettersom han bare hadde vært en smårolling, da mesteren fant ham.
«Ravn! Følg med!» hylte Yari plutselig, og hoppet bak en bokstabel, akkurat i tide unna ildkulen som kom flygende. Den satte straks fyr på gardinen bak ham.
«Oi. Unnskyld!» ropte Ravn forskrekket, og også ganske forlegen. Han hadde helt drømt seg bort, enda hvor mange ganger Mester Arthur hadde forklart at man måtte konsentrere seg til en hver tid, så ikke flammen gikk ut av kontroll.
   Ukens leksjon var nemlig å skape ild ut av intet.
Mester Arthur var straks på bena, og tryllet frem vann til å slukke gardinen med.
«Du kunne ha drept meg!» skrek Yari bebreidende, og kom frem fra tilfluktstedet sitt.
«Unnskyld, jeg bare–» begynte Ravn.
«Du fantaserte igjen, det var dét du gjorde,» avbrøt Mester Arthur ham rasende. «Du må se å fokusere, gutt! Dette er fjerde gang du forårsaker hurlumhei og mudder!»
   Ravn bekgrep ikke hva de to ordene betød, men bare den kvasse tonen til mesteren var nok til å få ham til å kikke skamfullt ned i gulvet. Han hadde vært sløv med trolldommen i det siste, og det hadde alltid fått konsekvente følger. Han likte ikke å bli minnet på det.
   Han skottet så vidt bort på Yari, som stirret på ham med et blikk Ravn ikke klarte å tyde.
«Ikke mer besvergelser fra deg! Nå går du og leser kapittelet om igjen, og når du er ferdig, kan du lese det enda en gang,» kommanderte Mester Arthur ham. Han nikket kort, og gikk bort til Yari ved den overfylte bokhylla.
«Her.» Fjellreven trakk ut en tykk bok til ham. Ravn var altfor opprørt til å si så mye som takk eller beklager.
   Han satte seg stumt ned i den slitte lenestolen.
«Yari,» bjeffet Arthur. «Jeg tar over resten av undervisningen for dagen.» Han gav Ylva penn og papir til notater.
   Yari hoppet opp på armelenet, til venstre for Ravn, og leste sammen med ham om manifesteringens historie og flamme-trolldommens grunnregler.

Enda to timer gikk, før det var middagstid, og Ravn måtte lese det samme kapittelet om og om igjen, som straff. Han rakk å lese det teite kapittelet hele sytten ganger, og kunne det nå omtrent ordrett utenat.
I dag spiste de også alle i taushet. Stillheten plaget Ravn, men han motstod trangen til å bryte den; Mest på grunn av den tidligere, uheldige hendelsen.
   Han kastet et kort blikk på Yari, og møtte de smale, brune øynene hans et sekund. Så fort de fikk øyekontakt, slo Ravn blikket ned i tallerkenen sin. Han kunne se i sidesynet at fjellreven fortsatt så på ham. Vekten av det granskende blikket var svært ubehagelig. Derfor skyndte han seg å spise opp, takket for maten, og rømte opp på hemsen, for å søke tilflukt fra blikket hans.
   Han rev av seg brillene, og kastet seg hensynsløst ned på sengen. Han slang dyna over hodet, skrek frustrert inn i puta, og kjente samtidig hvordan tårene presset på. Det var takket være Yaris raske reve-reflekser, at han ikke hadde blitt truffet.
Han hørte gulvplankene knirke, og tittet forsiktig frem fra under dyna.
   En utydelig, lav og hvit skikkelse spratt opp i sengen hans, smøg seg under dyna, og krøllet seg sammen inntil ham. Ravn pustet hakkete ut, og tørket de våte øynene sine med håndbaken. Den hvite skikkelsen, Yari, sukket tungt.
«Du, jeg vet at det var et uhell. Du trenger ikke bli så fra deg,» sa han.
   Ravn svelget hardt, men den vonde klumpen i halsen forsvant ikke.
«Unnskyld,» stotret han gråtkvalt frem.
   Yari gned det vesle hodet sitt mot haken hans, som en katt. Han la det deretter til rette i halsgropen til Ravn. Vinterpelsen kilte mot huden hans, men den hadde også en beroligende effekt.
   «Det går bra, jeg tilgir deg,» sa reven. Det oppstod en liten stillhet.
«Yari?» spurte Ravn forsiktig, og brøt den.
   «Hm?»
   «Hva betyr egentlig hurlumhei og mudder?»
«Det er synonymer av oppstyr, ville jeg tro.»
   «Mester Arthur har rett. Jeg må se og ta meg sammen.»
   Yari slikket ham trøstende på hånden. Den rosa tungen var varm, og føltes ru, som sandpapir.
   «Du kommer deg. Det var mye verre da du fremsa en besvergelse for aller første gang,» sa han.
   Ravn smilte skjevt ved det vage minnet.
   «Takk, Yari,» mumlet han hest. Til svar, slikket Yari ham igjen.
   Ravn lukket øynene. Han var sliten etter dagens bruk av trolldom. Yari flyttet ikke snuten sin, så den raske pusten hans kilte Ravn på hånden. Den roet ham også ned. Den, og Yaris trygge nærvær, dysset ham i søvn.