Kidnappet (pause)

KAPITTEL V

«Jeg skjønner det ikke!» uttbrøt Yari frustrert, for minst sjette gang.
«Hvem var de mennene?» spurte Ravn, like opprørt. Han kastet et kort blikk på Ylva, som hadde begynt å gråte stille. Han la omsorgsfullt armene rundt lillesøsteren sin, og klemte henne hardt.
«Eneste måten å finne det ut på, er vel å følge etter dem?» sa Rasmus. Han hadde fått fri fra arbeidet i smia, så lenge Ravn, Ylva og Yari var der. Lars og hans to andre sønner hadde gått tilbake til det de holdt på med, for en liten stund siden.
«Mener du at vi skal skygge dem?» spurte Yari, i en tone som antydet at det var helt absurd. Rasmus trakk på skuldrene og sa: «Da finner dere sikkert han mester'n deres.» Han så bort på Ravn og Ylva som hadde holdt opp å klemme; Ravn holdt fortsatt en trøstende arm rundt søsteren sin.
«Vi veit jo ikke hvor de er nå,» argumenterte han. Dessuten ville nok ikke Ylva tørre å følge etter dem, tenkte han inni seg. Ylva var nemlig redd for veldig mye. Rasmus rynket brynene, mens han tenkte seg grundig om. Han var like sotete i dag, som han var den forrige dagen.
«De leiter antageligvis etter dere, fortsatt, og forhører nok hele Edorfs befolkning,» sa han.
«Jeg tror det er lurere å rømme fra dem,» sa Yari.
«Enig,» sa Ravn.
«Åssen ska' dere ellers klare å finne han gærne trollmannen?» sa Rasmus.
«Mester Arthur,» rettet Ylva og Ravn.
«Og han er ikke gæren,» la Yari inbitt til. Rasmus himlet med øynene.
«Nei da, for enhver trollmann foretrekker å bli kalt "Mester" og sperrer inne lærlingene sine i dagesvis, og nekter dem å sosialisere med vennene sine,» kommenterte han sarkastisk. «Om ikke gæren, så merkelig. Ekstremt merkelig.» Ravn følte seg litt slem mot Mester Arthur, som var en smule enig i det Rasmus sa. Yari, tydeligvis, følte det på en annen måte.
«Mester Arthur er verken gæren eller merkelig!» snerret han fornærmet, og en forskrekket Rasmus skvatt litt tilbake.
«Nei vel, unnskyld,» sa han fort.
«Yari, Rasmus har faktisk rett,» våget Ravn seg å si. Yari stirret stumt ned i gulvet. Ravn var litt usikker på hvorfor. Han skjønte at det ikke bare var av forlegenhet, men lot være å spørre om eller kommentere på det.
«Jeg vil bare at Mester Arthur skal komme tilbake,» snufset Ylva. Ravn klemte skulderen hennes trøstende, og sa: «Han dukker nok opp, før eller siden.» Han følte på seg at det ikke var helt sant. Han ville gjerne tro det selv, men av en eller annen grunn visste han bare at det ville ta en stund å finne Arthur.
«Jeg synes vi bør dra hjem igjen, snart,» sa Yari.
«Skal vi bare vente, og vente, liksom?» spurte Ravn oppgitt. Yari svarte med et spørsmål: «Hva skal vi ellers gjøre?»
«Skygge de nifse typene,» sa Rasmus, litt for entusiastisk. Yari kom med et irritert knurr, som fikk Rasmus til å rygge en smule. De avrundede ørene hans beveget seg bakover og la seg nesten flatt mot det lille, pjuskete hodet. Han krøp samtidig litt sammen, i en agressiv stilling. Rasmus så ut som om han var redd Yari skulle angripe ham. Ravn kremtet og sendte Yari et "oppfør-deg-blikk". Den lille reven slappet litt av, men ørene hans viste fortsatt tegn til irritasjon.
«Vi må jo prøve å finne ham,» sa Ravn alvorlig, og gjenopptok samtalen der den slapp. Ylva nikket bestemt.
«Jeg tror fremdeles de mennene som var her har no' med forsvinnings-nummeret til han Arthur å gjøre,» kommenterte Rasmus, i et ente forsøk på å overbevise dem. Ravn hørte hvordan Yari hvisket "Mester" under pusten sin, men heldigvis rettet han ikke på smedens sønn høyt. Ravn var lei av den unødvendige kveruleringen deres.
«Men hva om Mester Arthur har komt hjem nå, og lurer på hvor vi er?» sa Ylva bekymret.
«Det er mulig,» mumlet Yari tankefullt. Ravn undret seg over hva som foregikk oppe i det vesle revehodet hans. Som han hadde mangt en gang, kunne han ønske at han hadde evnen til å lese tanker.
«Vi får dra hjem, så ser vi hva som skjer videre,» avgjorde Yari, til slutt.
«Dere vil ikke sove over, da?» foreslo Rasmus håpefullt. «Pappa vil nok si ja.»
«Nei takk,» svarte Yari, før Ravn eller Ylva rakk å meddele sine meninger.
«Vel, dere får ha lykke til, da,» sa Rasmus. Han kastet et kort, nølende blikk på Yari, før han smilte oppmuntrende til Ravn og Ylva, som vinket idet de forlot kjøkkenet. De tok farvel med Lars, Fred og Ivan, også, da de krysset smia, på vei ut mot Edorfs trange gater. De to søsknene ropte "ha det," men Yari forholdt seg taus.

Da de fikk øye på den vesle hytta deres, fikk de seg alle et sjokk. Døren stod igjen på vidt gap, men denne gangen var flere av vinduene knust, i tillegg.
   «Hva har skjedd her?» Ravn var den første til å bryte stillheten.
   «Jeg tipper de to mennene Rasmus absolutt skulle ha oss til å skygge har lett etter oss, her også,» sa Yari innbitt.
   «Jeg er redd,» skalv Ylva. Hun løftet opp Yari, som om hun planla å bruke ham som et levende skjold.
   «Tør vi å gå inn og se?» spurte Ravn.
   «Vi må være sikre på at de har dratt, først,» sa fjellreven, fortsatt i armene til Ylva.
   Dermed huket de seg bak de nærmeste, snødekte grantrærne, for å iakta hytta. Det gikk et helt kvarter, før Yari gav klarsignal.
   Inne var møbler veltet, skuffer og skap ransaket og tømt, og flere gjenstander knust. Det så ut som om det hadde vært krig der inne. Ravn, i likhet med Ylva, begynte å bli nok så redd nå.
   «Jeg tror det er best at vi kommer oss vekk herfra, så fort som mulig,» sa Yari alvorstungt. Ravn kjente hvordan Ylva grep hånden hans, og trykket den smertelig hardt.
   «Au. Ylva!» bjeffet han.
   «Oi, unnskyld,» pep hun, og slapp ham umiddelbart. Det prikket i hånden, da blodet strømmet tilbake. Han ristet den som om den var dekket av maur, noe det føltes ut som.
  «Men hvor ska' vi gå?» spurte han Yari. Den hvite reven trakk på de små skuldrene, og sa: «Vekk.»
   «Tror du de mennene vil komme tilbake?» spurte Ylva, med spinkel stemme. Ravn grep hånden hennes igjen, for å roe henne litt.
   «De er nok fortsatt i området, og de kommer nok til å lete her igjen, ja,» svarte Yari.
   «Så... skal vi rømme?» spurte Ravn.
   «Vi skal rømme,» bekreftet reven.

                                ***

Ravn og Ylva pakket hver sin skreppe med diverse nødvendige ting, mens Yari snuste litt her og der, etter innbryterne. Så la de tre i vei.
«Hvor ska' vi rømme hen?» spurte Ravn.
«Vi må tenke oss hvor vi kan finne Mester Arthur,» svarte Yari.
«Så... Hvis det er de to mennene som har bortført'n, så må vi først finne de?»
«Hm...» sa Yari tenksomt. Ylva kastet et sideveis blikk på broren, som videreformidlet det de begge tenkte.
«Med andre ord: det som Rasmus foreslo,» sa han. Yari bråstanset, så Ravn snublet i ham. Han landet med ansiktet i snøen. «Yari!» klaget han irritert. Han reiste seg og børstet av seg snøen. Det stakk av kulde i kinnene, og brillene hans var blitt skitne og ubrukelige. Han tørket dem utålmodig på kåpen sin, og satte dem tilbake på nesetippen. Det hadde ikke hjulpet så mye; De var fortsatt fulle av dogg.
«Takk, Yari,» snøftet han sarkastisk. «Nå ser jeg ikke.»
«Unnskyld, Ravn... Jeg bare-» Yari avbrøt seg selv.
Ylva sa: «Du syns vi burde gjøre som Rasmus sa, likavel?»
«Vel... ja,» innrømmet han forlegent.
«Ja vel,» sukket Ravn. «Åssen ska' vi finne ut hvem vei de gikk?»
«Let etter spor,» sa Yari. De gikk tilbake et lite stykke, mot hytta, og fant snart to par gedigne spor, som gikk i motsatt retning; sørover.

Da de hadde gått en lang stund, og var kommet langt inn i hjertet av Creon, fikk de plutselig øye på enda et par spor. Disse var langt mindre enn de to mennenes. De var omtrent samme størrelse som Ravns egne.
«Se, flere spor!» uttbrøt Ylva.
«Jeg ser det,» mumlet Yari apatisk. Han hadde oppført seg rart siden de først oppdaget det ransakede huset. «De går i samme retning som mennenes spor,» avsluttet han.
«Tror du han óg skygger dem?» spurte Ravn.
«Jeg tror det bare er tilfeldig at de går i samme retning, men det er jo så klart mulig,» svarte fjellreven. Ravn tenkte seg om. Hva om disse karene hadde bortført flere trollmenn? Hvis det da i det hele tatt fantes flere enn Arthur, som besatt trolldomskrefter i dette området. Ravn hadde aldri hørt om noen, hverken i landsbyen eller skogen.
«Du, Yari? Tror du det fins andre trollmenn eller lærlinger, som vårs, her?»
«Det kan godt hende. Denne skogen er ganske stor, og det bor jo tydeligvis noen andre her, også,» svarte han, og nikket mot det tredje, anonyme sporet.
   «Tenk om det er Mester Arthurs spor,» sa Ylva håpefullt.
   «Det tror jeg neppe,» sa Yari, og smilet hennes bleknet. «Han har større føtter, enn som så.»
   «Dessuten har han ikke no'n sko med hæler, og dette ser ut som spor fra damesko,» bemerket Ravn.
   «Du har rett,» nikket Yari. Han snuste på de høyhælte sporene. «Det er i hvertfall ikke noen jeg kjenner.»
   «Men hvis det er en dame, så kanskje hu kan hjelpe vårs?» foreslo Ylva.
   «Damer kan også være banditter, Ylva,» kommenterte Yari bryskt.
   «Kanskje hun til óg med samarbeider med kidnapperne,» la Ravn til. Yari nikket. Ylva kastet bekymrede blikk rundt seg.
De fortsatte videre, mens de diskuterte om de skulle ta kontakt med eieren av sporene, eller ikke. De ble enige om at de skulle bedømme det, hvis de fikk øye på noen det kanskje kunne være.