Kidnappet (pause)

KAPITTEL VIII

Aldri trodde Ravn han kom til å savne dagene de hadde vært innesnødd i hytta, hjemme i Creon. Skjønt reisen Arthurs mystiske forsvinning hadde bragt med seg fikk ham til å savne varmen, tryggheten og den koselige atmosfæren. Det var kaldt å sove ute. Dessuten hadde de vandret utendørs i vær og vind i en halv uke, nå.
   Han savnet sengen sin og å sitte foran peisen med en god bok. Til og med magilekser og Arthurs daglige kjefting var begynt å bli et savn.
   Når han nå satt barføtt og prøvde best mulig å varme de nakne føttene sine på bålet, kunne han ønske han hadde hatt tilgjengelighet på et varmt bad.
   Bålet hadde Arix fyrt opp med dragepusten sin, like etter de hadde krysset den iskalde elven, Nisraak.
   Vinterskoene og ullsokkene til dem alle tre (Ylva, Ravn og Eira) hang til tørk over flammene. Yari og Arix hadde begge hatt hver sin rygg å klamre seg fast til, og dermed sluppet å bli våt og kald på labbene. Ravn hadde misunnet dem en smule, men så var han dog glad han var et menneske.
   «Vi burde ikke bli her så altfor lenge,» sa Yari, og Ravn ble revet tilbake til virkeligheten. «Hvis vi skal komme oss fortest mulig til Triggen, mener jeg,» la fjellreven til.
   «Jag med,» sa Eira. Hun satt, i likhet med Ravn, med de bare føttene på de oppvarmede steinene rundt bålet; Ylva like så.
   Ravn sa: «Ja, jeg vil gjerne sove et ordentlig sted.»
   «Jag med,» sa Eira, igjen. Ylva sa ikke noe, bare nikket stumt.
Yari reiste seg i fanget hennes, hvor han tidligere hadde krøllet seg sammen, som vanlig, og hoppet ned i den dype snøen. Han sank så dypt at bare den sorte snuten hans var synlig.
   De andre fire fulgte ham med blikket, mens han kavet seg frem. Ravn syntes det omtrent så ut som om han svømte. Han måtte beherske seg for å ikke le høyt.
   Den hvite, nesten kamuflerte reven dro seg opp på en snø-dekket stubbe med forlabbene og ristet seg som en hund.
   «Er fottøyet deres tørt nok?» spurte han de andre. Han virket aldeles ubemerket ovenfor de stirrende blikkene deres.
   Arix gjespet stort, der hun lå på sekken til Eira. Sollyset glinset i skjellene hennes, og kastet et grønt lys over den nærmeste snøen.
   Ravn lente seg fremover og grep raggsokkene moren hadde strikket til ham, for noen år siden. De var tørre og varme. Han trakk dem på, og ble i et lite øyeblikk nostalgisk.
   Det slo ham at det faktisk var gått en stund siden han sist tenkte på familien deres, ettersom det hadde skjedd så mye, som hadde opptatt tankene hans. Som han savnet dem.
   De to jentene fulgte hans eksempel, og trakk på seg sine egne sokker og strømper. Ylva sine var også strikket av moren deres.
   De snørte alle tre på seg vinterstøvlene og -støvelettene, før de reiste seg, tok skreppene på ryggen, og slukket bålet med snø.
   De forlot straks elvebredden, og la i vei mot småbyen Triggen.
   Det var ikke mange byer her i Erkedal; Bare Triggen, Saga, og hjembyen deres, Edorf. Det var så klart flere byer enn disse tre i hele landet, men de lå alle på den andre siden av fjellet Sugo, som strakte seg på langs, tvers over Mogenral, fra havet og bort til nabolandet. Det lå forresten ei småbygd midt oppi fjellet, også. Den var ganske avsidesliggende fra begge sidene av landet og het Warr. Ravn undret seg en liten stund over hvordan det hadde vært å bo der.

***

Ved mørkets frembrudd hadde de passert enda et skilt, som opplyste dem om den siste, gjenværende milen. Hvis de skulle nå frem før dagen var omme, måtte de gå enda ti kilometer, som utgjorde tjue på én dag – noe de straks innså var umulig for dem. På den annen side, hadde de nå funnet en landevei hvor snøen var så hardbanket og nedtråkket at den var like lett å gå på, som gresset om sommeren. Om de holdt tempoet oppe, kom de formodentlig frem i god tid før neste solnedgang.
I lysskimtet fra en provisorisk fakkel – en tørr furugren Eira hadde dyppet i parafin (Ravn undret seg over hvorfor hun hadde det med seg) for så å la Arix sprute ild på den – fortsatte de ferden, inntil de startet å glippe med øyelokkene og ikke lenger mestret å bevege seg til det fulle.
Neste dag nådde de riktignok frem til småbygda Triggen, lenge før solen gikk ned igjen.
Arix, som troligvis hadde ti ganger bedre syn og luktesans enn et gjennomsnittelig menneske, hadde oppdaget skorsteinsrøyken allerede tre kilometer unna.
Landsbyen var full av liv; Fullastede vogner og et hav av folk, både til hest og til beins, fylte de trange gatene og gjorde det vanskelig for dem alle fire å holde følge med hverandre.
Ravn grep hånden til Ylva, for å ikke miste henne av syne. Han trodde aldri han hadde sett så mange folk på ett sted. Edorf var en ganske så mye mindre befolket by, i forhold til denne, med bare åtte-og-tredve innbyggere. To-og-førti om man talte med Ravn, Ylva, Yari og Mester Arthur, som teknisk sett bodde utenfor.
   Ravn kikket seg rundt. Husene her var identiske med dem hjemme i Edorf, men ellers var alt annerledes – for eksempel, så var den kjerre-brede gaten lagt i brostein. Ravn hadde aldri sett en slik gate, med både fortau og lyktestolper. Hjemme var det bare nedtråkket sand og jord, og gatene var opplyst av fakler i glasslykter.
   Over all larmen sa Ravn høyt: «Se om dere kan få øye på dem!» De andre skjønte hvem han snakket om, og nikket til svar.
   De vandret litt rundt i den travle byen, før de kom til torget. Her var det, om mulig, enda travlere. Ravn syntes det virket umulig å finne de to kidnapperne i dette folkehavet.
«Bosse!?» uttbrøt Eira, plutselig.
«Hæ?» spurte de tre andre forvirret i kor.
«Där borta,» pekte hun. «Det är Bosse.» På andre siden av den travle gaten, foran en slakterbod, stod en mørkhåret, spinkel gutt. Han var omtrent på Ravns alder, kledd i en skarlagensrød tunika, brune bukser og slitte skinnstøvler. Over den venstre armen bar han en tykk vinterfrakk, brettet sammen.
«Vad gör han här? Idiot ...» mumlet Eira ved siden av Ravn. Arix snerret irritert, fra der hun satt i sekken hennes. Like etter sukket Eira tungt og strenet over til gutten.
Ravn, Yari og Ylva ble stående der de var.
Eira gikk rett ut i gaten, så kjerrer, hester og folk bråstanset. Flere ropte sinte eder etter henne. Tilsynelatende uberørt, fortsatte hun, snek seg opp bak gutten og slo ham i hodet. Han skvatt til og spant panikkslagent rundt, med høyre hånd presset til bakhodet, der hun hadde truffet ham.
Slakteren boden tilhørte stirret måpende frem og tilbake på dem begge.
«Eira? Hva gjorde du det for!?» spurte gutten overrasket og beibreidende. Eira svarte ikke, bare glodde sint på ham. «For ikke å snakke om: hva gjør du her?» fortsatte han forskrekket.
«Vad gör jag här!?» nesten ropte hun. «Frågan är: vad gör ni här!?»
Bosse blunket forvirret mot henne et par ganger, før han lot blikket gli bort på Arix, som tittet nysgjerrig frem fra Eiras sekk.
«Er det der en drage? Har egget klekket?» Han var tydelig begeistret.
«Jå, men ni skal nå svara på frågan,» sa Eira krast.
«Jeg-» begynte Bosse, men ble avbrutt av slakteren, som hittil hadde betraktet dem begge som om de var gale.
«Ska'rru ha no', eller ikke? Du holder opp køa mi,» knurret han.
Bosse kastet et blikk over Eiras skulder, på flere, irriterte kunder.
«Ja, det skal jeg ... Eira, kan du vente litt–»
«Ni behöver int' köpa något. Jag har rådyrkött i min säck,» sa hun.
Slakteren himlet utålmodig med øynene.
«Er'e mulig?»
«Hvem har sagt jeg skal slå følge med deg?» spurte Bosse i en fornærmet tone, og ignorerte fullstendig den eggede slakteren.
«Vart är Esse?» spurte Eira, som om han ikke hadde sagt noe.
«Jeg aner ikke, hun var ikk-»
«Bara kom!» kommanderte Eira ampert, grep Bosse i armen og dro ham vekk derfra.
Kundene som stod i kø bak dem, kikket alle forundret, nysgjerrig og irritert etter dem. En middelaldrende dame ristet på hodet.
«Vent! Hva skal dette bety?» Bosse prøvde å stritte imot, men klarte tydelgvis ikke motstå Eiras styrke.
«Vi skal hitta trollkarl-jägare och Esse,» sa Eira.
De hadde lagd litt av et oppstyr, og flere folk stoppet for å stirre på dem.
«Jeg forlanger en forklaring, og dessuten hvor kom du fra? Jeg trodde du hadde dratt?»
«Och jag trodde att du hade blivit kidnappad.»
«Kidnappet!?» spurte han forskrekket, og så høyt at enda fler glodde. «Hvorfor skulle jeg ... Tante Esse!»
«Jå, hon fördes bort av en trollkarl-jägare; I vilket fall som helst, jag tror att det är vad dom är. Jag har följt dem, för att försöka hitta henne,» forklarte Eira ham.
Bosse lot seg forvirret bli ført videre av henne, over gaten og opp på fortauet på den andre siden. Da de stanset foran Ravn, Ylva og Yari, presenterte Eira dem for hverandre.
«Bosse, dette är några vänner åt mig, som jag träffade i Creon. Dom har hjälpen mig, och letar också efter en trollkarl. Alla tre: detta är Esses brorson, som jag har talat om.»
Gutten nikket, smilte vennlig og rakk frem hånden til Ylva og Ravn, som tok den etter tur.
«Hyggelig å treffe dere alle, jeg heter Bo-Eilev Jonathanson,» hilste han.
«Ravn Corneliusson,» presenterte Ravn seg.
«Ylva Ismirasdottir,» sa Ylva.
Yari forble stum, så Ravn presenterte ham for ham.
«Og dette er Yari.»
Bo kastet et tenksomt blikk på den velse, hvite reven. «Om jeg får være litt påtrengende?» fortsatte Ravn, etter litt. «Hvordan har det seg at dere begge vet at Esse er borte, men Eira trodde du også var blitt tatt, mens du trodde Eira hadde dratt – hva nå enn dét vil si?»
«Jeg var bortreist, og da jeg kom hjem var de begge borte,» svarte Bo. «Jeg antok Eira hadde dratt videre, siden hun tidligere har nevnt flere ganger at hun ikke kom til å bli hos oss særlig lenger-» Han kastet et kort blikk på den krøllhårede jenta. «-men jeg kunne ikke skjønne hvor tante var blitt av. Jeg ventet hjemme i to hele dager, før jeg heiv meg rundt og bestemte meg for å finne henne.»
«Hur länge har det varit sedan du lämnade gården?» spurte Eira.
«Jeg dro i forgårs,» svarte Bo. «Jeg fløy hit på Fnugge, tvers over Erkedal, etter å ha lett i både Saga og Edorf.»
«Vi traff Eira i utkanten av Creon og gikk sammen med henne hit,» sa Ravn.
«Har dere gått hele den veien?» Bo hevet forbløffet øyenbrynene.
«Det tog oss några dagar, men jå,» bekreftet Eira.
«Det var rart vi ikke så deg,» kommenterte Yari, som ikke hadde sagt noe siden før Eira oppdaget Esses nevø.
«Du kan snakke?» Bo stirret med vantro og fascinerte øyne på ham.
«Yari e'kke no'n alminnelig fjellrev,» fortalte Ravn.
«Egentlig er han ikke no'n rev i det hele tatt,» la Ylva til.
Bo så forvirret på henne, derretter på Yari.
«Jeg var menneske en gang,» forklarte han.
«Åja.» Bo så ikke ut til å vite helt hva han skulle foreta seg eller si.
Eira snudde seg tilbake mot den tynne gutten og spurte: «Så ni var här och letade efter henne?»
Bo nikket.
«Ja, men så måtte jeg ha meg noe mat – åssen kjøtt var det du hadde, sa du? Jeg er skrubbsulten.»
   «Rådyr,» svarte Eira. «Jag sköt det i förrgår, men det är fortfarande bra. Bara ni steker det, naturligtvis.»
«Ja visst,» nikket Bo.
Slitne og kalde etter den lange reisen, ble de enige om å være på utkikk etter husly, i tillegg til de to kidnapperne.