Kidnappet (pause)

KAPITTEL III

De fire neste dagene ble alle ganske like. De stod opp, spiste frokost, hadde trolldoms-undervisning, spiste middag, gjorde lekser eller øvde på besvergelser, spiste kveldsmat og la seg. Alle fire dagene snødde det, tett i tett. Ylva var redd de skulle bli snødd inne. Hvis det skjedde, kom de til å sulte ihjel, grøsset hun.
   Ravn kikket opp fra boka han for øyeblikket leste i. Yari satt, som vanlig, på det rotete skatollet. Han leste også i en bok.
«Du, Yari?» spurte Ravn nølende.
«Mm?» mumlet den hvite reven fraværende. Ravn regnet ikke med å få noe svar, men spurte likevel: «Åssen blei du forvandla til en fjellrev?» Yari kikket raskt opp fra litteraturen, og sendte ham et hardt blikk.
«Jeg husker ikke,» svarte han toneløst.
«Ha'kke Mester Arthur fortalt deg hvordan? Jeg mener å huske deg nevne det, en gang.» Yari så med ett ganske forvirret ut.
«Ikke egentlig. Han har bare sagt til meg at jeg ble forhekset. Jeg tror ikke han vet hvordan eller hvem som er synderen.» Ravn sukket og Yari rynket pannen.
«Hvorfor er du så opphengt i alt det der, uansett?» undret han.
«Fordi jeg bryr meg om deg,» svarte Ravn, både omtenksomt og alvorlig. Yari skakket forundret på hodet.
Da Ravn var ferdig med å lese, gikk han ned i dagligstuen, hvor Mester Arthur satt og røk pipe.
«Eeh... Mester Arthur?» spurte han forsiktig. Mesteren så opp.
«Er du ferdig med leksene, alt?» Da han snakket, kom det en liten røyksky ut av munnen hans. Ravn nikket oppriktig.
«Kan jeg spørre deg om no'? Det gjelder Yari.» Arthur skjønte nok hva Ravn skulle spørre om, for øynene hans mørknet, og han så ganske morsk ut.
«Fyr løs,» sa gamlingen, med en stemme som graven.
«Hvordan blei han forheksa, og av hvem?» Mester Arthurs blikk ble til is, og Ravn tenkte han ikke hadde forutsett spørsmålet, likevel. Han hadde trolig forventet noe angående ildkule-uhellet hans.
   «Det er ikke alt jeg vet, her i verden, gutt,» mumlet trollmannen. «Hvorfor er du så interessert i Yari sin fortid?» Ravn nølte en liten stund. Han ville ikke gi Mester Arthur det samme svaret han hadde gitt Yari. Tilslutt trakk han på skuldrene og sa apatisk: «Jeg er bare nysgjerrig.» Mester Arthur smattet tenksomt på pipa.
   «Nei, som jeg sa, vet jeg ikke alt. Jeg fant ham foreldreløs i skogen, og lot ham bo her hos meg. Da var han allerede forhekset.» Ravn tenkte seg om.
   «Men hvis han allerede var en fjellrev, da du fant ham, hvordan kan du være så sikker på at han før har vært menneske?»
   «Sånt vet man bare, gutt. Jeg er en mektig trollmann, så jeg kunne føle trolldommen i auraen hans på lang avstand. Dessuten var det jo klart at han ikke var noen alminnelig rev, ettersom han kunne snakke.» Ravn sukket. Det var ikke helt det svaret han hadde håpet på.

På den femte dagen, da de måtte ta en tur inn til bygda, var det bare så vidt de fikk opp døra. Mesteparten av den vesle tømmerhytta var nedsnødd. De måtte ty til trolldom for å flytte snøen som stengte for utgangen. Mester Arthur mumlet kort en besvergelse og en usynlig kraft skjøv bort snøfonnet.
   Etter nesten en uke uten å være ute av huset, følte Ravn seg fri der han vasset gjennom snøen. Denne gangen var også Yari med. Ravn tok inn det eventyrlige synet av skogen. Formiddagssola ble blokkert av de høye, hvitmalte grantrærne og kastet dermed et dunkelt lys over det nesten urørte landskapet. Det var bare et par steder de kunne se spor. Det var heller ikke så mange dyr å se – bare en hare eller et rådyr, nå og da, men skogen var full av lystig fuglesang og litt ekornskratting.
Ravn kjente plutselig at han ble truffet av en hard klump, som rant ned langs nakken, og deretter gjorde ham våt og kald på ryggen. Han kikket seg over skulderen, og ble irritert over det lure fliret til Ylva. Han samlet sammen litt snø i hendene, knuget den sammen til en ball, og kastet tilbake. Ylva hoppet unna snøballen, slik at Yari, som kom gående rett bak henne, ble truffet istedet. Han ristet av seg snøen og hoppet på Ravn, så han snublet bakover. Yari sparket masse snø i ansiktet hans. Han følte seg ydmyket over å bli dynket av en liten fjellrev.
«Hei gutta, vi ha'kke tid til å leke,» minnet Ylva dem på. Leende, stavret Ravn seg på bena, mens han børstet klærne sine. Yari ristet på seg igjen, så vannspruten stod. Ravn tok av seg de doggete brillene, tørket dem på vinterfrakken sin, og satte dem tilbake bak de kalde, røde ørene.
De gikk videre, og da de kom frem til den vesle bygda, var deres første stopp smia.
«Hallo?» ropte Ravn, idet han skjøv opp den tunge tredøra. Han fikk øye på Rasmus, som stod ved ildstedet og rakte i glørne med en ildrake.
«Hei på dere,» svarte den mørkhårede gutten muntert, da han kastet et raskt blikk over skulderen. Rasmus var Ravn og Ylvas bestevenn. Før de mistet foreldrene og lillebroren, hadde de nesten vært naboer og lekt sammen omtrent hver dag. Ravn så seg om. Den vesle smia var dunkelt opplyst, ettersom den eneste lyskilden var den åpne peisen. Lufta i rommet var tung, og det luktet både metallisk og av bål. Veggene og hyllene var fulle av smiverktøy, hestesko og annet metallverk, som var ukjent for Ravn. Like ved siden av ildstedet stod en trestubbe med en ambolt på og et kar med vann. Det var nøyaktig slik han husket det, bare mindre folksomt.
   «Lite kunder?» undret han.
   «Mm.»
«Hvor er brødrene og faren din?» spurte Ravn, videre.
«De har fri for å jobbe med lekser, og pappa er hos Johnsson. Han er nok straks tilbake,» svarte Rasmus. Han la fra seg ildraken, og snudde seg mot dem. Han hadde sot i fjeset og svette i pannen. Han minnet Ravn om en skorteinsfeier. «Hvis du sku' ha tak i'n?» fortsatte smedens sønn.
«Nei da,» svarte Ravn. Ylva ristet på hodet.
«Vi kom for å treffe deg, vi,» gliste hun. Yari nikket smått. Han kjente ikke Rasmus og familien hans særlig godt, men han hadde da vært med søskenparet og besøkt dem flere ganger.
«Åja, så koselig,» sa Rasmus. Han hadde på seg et skittent, godt brukt lærforkle, likedannede hansker og reinsdyrskinnstøvler. Han satte seg på en krakk. «Bare sett dere,» sa han, og nikket mot flere krakker som stod langs veggen. Ravn og Ylva hentet hver sin. Da de hadde satt seg, hoppet Yari opp i fanget til Ylva. Hun strøk ham over den tykke vinterpelsen, før hun så spurte Rasmus omtenksomt: «Hvordan går det med mora di?»
«Fortsatt sjuk,» svarte han med en bekymret mine. Ravn nikket alvorlig.
«Vær glad du fortsatt har henne her,» sa han stille. Rasmus møtte blikket hans, og dro en skjelvende hånd gjennom det mørke, svette håret.
«Jeg e'kke sikker på om vi får beholde henne stort lenger. Sjukdommen blir stadig verre, sier pappa.»
«Det var leit å høre,» sa Ravn.
«Jeg ska' be om at hu blir bedre,» sa Ylva. Rasmus smilte varmt til henne.
«Tusen takk. Det er jeg sikker på at hu setter pris på.» De ble tause en liten stund, før Rasmus ba dem inn på te.
«Ellers takk, men jeg tror ikke vi har tid, desverre,» sa Yari, som ikke hadde snakket siden de først nådde utkanten av Edorf.
«Så synd. Det er lenge sida jeg har sett dere,» sukket den sotete gutten. Ravn nikket kort.
«Det er bare sånn det er,» svarte han.
«Må dere gå igjen, nå da?»
«Mm,» mumlet Ylva. Rasmus reiste seg fra krakken, og raket litt i glørne igjen. Han rettet litt på forkleet sitt, og hentet en blåsebelg. Han blåste litt på de døende glørne med den, så de blusset opp igjen, med en ildrød farge.
   «Jeg håper ikke det blir så altfor lenge til vi ses igjen, og at vi da får litt mer tid sammen,» sa Ravn.
   «Jeg også,» sa Rasmus. Ravn gikk helt bort til kameraten, la en hånd på skulderen hans, og sa: «Hils mora di fra meg og si god bedring.»
   «Fra meg, også,» sa Ylva.
   «Og meg,» sa Yari. Han hoppet ned på gulvet, og en støvsky steg opp, så han hostet. Ylva reiste seg, for å gi Rasmus en klem.
   «Greit, dere får ha det så godt, så lenge,» sa han, da Ylva slapp ham. De vinket farvel, og gikk videre til slakteren.
   Der inne, stod riktignok faren til Rasmus, og snakket med Johnsson, Edorfs slakter.
  «Næmmen...» uttbrøt smeden. Han gliste fra øre til øre, så tennene lyste i det svarte fjeset. Han var, om mulig, enda mer svett og sotete enn sønnen sin. «Det var jammen lenge sida jeg har sett dere,» avsluttet han. Han kom mot dem, og gav dem en stor bamseklem.
   «Like så,» svarte Ravn.
   «Vi var nettopp og snakka med Rasmus,» fortalte Ylva. «Jeg håper kona di blir bedre.»
   «Ja, huff, hu har vært sengeliggans i flere uker, nå.»
   «Vi sa til Rasmus at han sku' hilse fra oss. Vi håper virkelig hu kommer seg,» sa Ravn.
   «Ja, om bare det ikke var så kaldt og dårlig rå på vinter'n, så hadde det vært litt lettere for henne, stakkars, hu er helt utslitt,» sa Lars, smeden. Han kremtet, før han skiftet tema. «Men nå vil jeg høre åssen dere har hatt det i det siste, har dere vært mye ute og herja i snø'n? Rasmus og de andre ungane her har vært ute i timesvis, omtrent hver dag.»
«Vi har desverre hatt nok å gjøre innendørs. Vi ha'kke vært ute på nesten ei uke,» svarte Ravn, som sant var. Smedens buskete bryn fór overrasket opp i pannen.
«Har dere så mye arbeid?» spurte han sjokkert.
«Ja, vi driver og lærer en ganske komplisert trolldom, for tiden,» forklarte Yari. Det var ingen hemmelighet at Arthur var trollmann.
«Jeg har hørt mye rart om han bestefaren din, Yari, men ikke ante jeg at han var så streng,» lo faren til Rasmus. Yari rettet ikke på ham og forklarte at Arthur var langt ifra bestefaren hans, så Ylva og Ravn sa ikke noe om det, de heller.
«Hur kan jag hjälpa er?» spurte Johnsson. Ravn hadde helt glemt at han stod der, bak disken sin.
«Vi skal ha 2kg reinsdyrkjøtt,» svarte Yari, på bestilling fra Mester Arthur.
«A-a, skall det gett dig,» sa slakteren, fant frem to stykker kjøtt fra bakrommet, og pakket dem inn i grovpapir. «Nitton kronor och femtio öre, skall det vara.» Ravn fant frem skinnpungen med myntene, og betalte ham. «Tack så mycke.» Ylva tok imot reinsdyrkjøttet.
   «Men vi har litt knapt med tid, så vi kan'ke bli her no' lenger,» sa hun.
«Okey. Hejdå, alla i hop,» vinket Johnsson. Lars gikk sammen med dem ut. Da de kom ut av døren, sa han: «Dere får komma bort en dag dere har tid, på besøk.»
«Det skal vi, tusen takk,» svarte de, alle tre i kor. Den store, bredbygde mannen forsvant inn i smia si, mens de gikk videre til dagligvare-butikken. Etter å ha snakket litt med butikkeieren der og kjøp av diverse varer – egg, farin, flikk-flakk og melk – vandret de omsider hjemover igjen. Ravn syntes det var stressende å bo så langt vekk fra landsbyen. Han savnet det gamle huset og livet sitt. Han så aldri vennene sine ofte nok.
«Oi, vi burde skynde oss hjem. Det begynner alt å skumre,» sa Yari, og avbrøt tankerekken hans. Ravn og Ylva nikket seg enige. De fortet seg alt de kunne, men det var tungvindt å base gjennom den dype snøen, slik, så det tok sin tid.