Kidnappet (pause)

KAPITTEL IV

Da de hadde tråkket rundt i den tunge snøen i om lag tredve minutter, fikk de endelig øye på tømmerhuset.
«Det var rart,» sa Yari. Han rynket forundret pannen. «Hvorfor har Mester Arthur døren stående åpen?» Ravn kikket opp, og fikk til sin overraskelse se ytterdøren stå på vidt gap.
«Kanskje vi brukte så lang tid at han har dratt ut for å leite etter vårs...» begynte Ravn.
«Men så har han blitt så gammal og senil at han har glemt å lukke døra,» avsluttet Ylva. Yari så ut til å tenke seg om et øyeblikk, før han sa: «Men da hadde vi møtt på ham. Han vet jo godt hvilken retning Edorf ligger i, dessuten ville han i så fall ha fulgt etter sporene våre.»
«Nå som du nevner spor...» begynte Ylva. «Jeg ser ingen andre enn våre, så han kan ikke ha gått ut.»
«Da var det kanskje vi som ikke lukket den skikkelig,» kommenterte Ravn. De stod og grublet en liten stund, før de skyndte seg inn.
«Hallo? Mester Arthur, er du her?» ropte Yari ut i stillheten.
Ikke noe svar.
«Kanskje han sover,» sa Ravn.
«Ja, han sitter sikkert i stolen sin og snorker, som vanlig,» nikket Ylva enig. Yari ventet ikke til hun og Ravn hadde tatt av seg ytterklærne, men snek seg lydløst inn i stuen. De hang fra seg vinterfrakken og ullkåpa, sparket av seg støvlene, og fulgte etter ham.
«Han er verken i stuen eller på værelset sitt,» informerte Yari dem. Da de kom inn døra, var han fullt opptatt med å snuse i Arthurs lenestol. Han jumpet ned på gulvet, og snuste litt der.
«Han har jo vært overalt her!» uttbrøt han, en smule frustrert. «Så det går neppe an å spore ham opp.»
«Han har nok bare gått et ærend, eller no',» sa Ylva.
«Hmm... Kanskje det,» mumlet Yari, grublende og fortapt i sine egne tanker.
«Han kan jo bare ha skjult sporene sine. Han kommer nok snart,» sa Ravn, mest for Ylvas skyld. Hun hadde en vane i å bekymre seg for mye. «Vi får bare begynne på middagen, så lenge,» avsluttet han.
«Ja, jeg er skrubbsulten!» stønnet Ylva klagende. Yari nikket.
«Greit,» kunngjorde han.

De satte av litt mat til Arthur, pakket den inn og satte den ned i jordkjelleren da de var ferdige med å spise, men han enda ikke var kommet. De hadde ventet i hele femten minutter med å spise, etter selve matlagingen var unnagjort, som også hadde tatt dem flere lange minutter.
«Tror dere det har hendt ham no' forferdelig?» spurte Ylva bekymret, da Ravn kom opp igjen fra kjelleren. Han trakk bedrøvet på skuldrene.
«Skulle gjerne visst det,» svarte han, så.
Yari sa: «La oss heller gjøre noe som får tankene våre vekk fra Mester Arthur, for en stund. Vi får se i morgen om han er kommet tilbake, når vi våkner.» Dermed forflyttet de seg opp på hemsen, hvor de satte seg til å spille Mølle.

***

Neste dag var det fortsatt ikke noe tegn til trollmannen. Ylva foreslo at de kunne gå ut og leke, men Yari - plutselig mer alvorlig enn vanlig - mente det var best å holde seg inne. Det kunne jo hende Mester Arthur kom tilbake mens de var ute i snøen, og ville skjenne på dem for å gå ut uten tillatelse. Ravn hadde holdt side med Ylva; Han ville benytte sjansen mens de hadde den. Etter de hadde spilt kort og kastet formler et par timer, gikk til slutt Yari med på forslaget.
De laget både en snøhule og forskjellige snøfigurer, før de ble enige om å lete etter trollmannen. De lette i skogen som omringet tømmerhytta deres i hvertfall en time. De kunne fortsatt ikke se noen andre spor enn sine egne eller dem som tilhørte dyrene i Creon. De bestemte seg for å dra inn til landsbyen og lete der. Kanskje de på et eller annet vis hadde forbigått hverandre, uten å merke det.
Mester Arthur kan jo'kke bare ha forsvinni, sånn uten videre? tenkte Ravn. Eller kunne han?

Da de kom frem til Edorf, tredve minutter senere, forhørte de seg litt rundt. Ingen hadde sett Arthur på flere uker. Ikke siden da han hadde vært der for å skaffe forskyninger, selv.
Det siste stedet de gikk til var smia til Lars. Både smeden selv og alle hans tre sønner var i arbeid, i dag. Så fort Rasmus fikk øye på dem i døråpningen, overlot han jobben sin til en av brødrene, Ravn var ikke sikker på hvem. Han klarte ikke alltid å se forskjell på dem, til tross for å ha kjent dem i flere år.
«Kommer dere ut fra skauen, så fort igjen?» spurte Rasmus forundret, da han kom dem i møte. Før Ravn rakk å åpne munnen for å svare, la Rasmus merke til de bekymrede og alvorlige minene deres. «Hva er galt?»
«Mester Arthur er savna,» sa Ravn.
«Hæ?» uttbrøt Rasmus.
«Han va'kke å finne noe sted, da vi kom hjem igår,» forklarte Ylva.
«Og vi har ventet og lett,» fortsatte Yari. «Det er som om han er fosvunnet.»
«Ingen her i bygda har sett snurten av ham, heller,» la Ravn molefonkent til.
«Huff da,» sa Rasmus. «Har det skjedd før, no'n gang?»
«Aldri,» svarte de tre andre i kor. Det gikk visst opp for Rasmus hvor alvorlig situasjonen faktisk var. Ansiktet hans lyste hvertfall av frykt.
«Kanskje han har blitt bortført?» grøsset han, deretter.
«Men hvem vil bortføre en gretten, gammal mann som ham?» undret Ylva.
«Er det problemer, barn?» brumlet den dype stemmen til Lars. Han kom bort til dem. «Eller har den strenge bestefaren din endelig innsett at dere fortjener litt mer fritid?» avsluttet han. Yari bare ristet taust på hodet. Ravn og Ylva forklarte hva som hadde skjedd til smeden.
«Vi trur han kanskje kan være bortført,» sa Rasmus til faren sin, da de var ferdige med forklaringen.
«Nei, det er det bare du som gjør,» kommenterte Ylva. Smeden klødde seg tenksomt i det sotete skjegget.
«Hmm... Merkverdig,» mumlet han.
«Høyst besynderlig,» sa Yari, og Ravn smilte nesten av hvor mye han hørtes ut som Arthur. «Han pleier aldri å gå ut av døra mer enn to ganger månedlig. Ikke dét, en gang,» fortsatte reven.
«Nei, han kan ikke bare ha tatt seg en rusletur,» sa Ravn.
«Det er en bortføring!» sa Rasmus.
«Pappa, det er for mye å gjøre her borte for bare oss to!» ropte en av tvillingene.
«Jeg kommer,» svarte faren deres, og gikk for å gjenoppta arbeidet sitt.
«Hva har dere tenkt å gjøre?» spurte Rasmus, og fortsatte samtalen. Alle tre trakk på skuldrene.
«Vi blir nok bare nødt til å fortsette letetoktet,» sukket Yari.
«Har dere tid til overs, vil jeg gjerne slå av en prat. De klarer seg nok uten meg, en stund,» sa Rasmus, og pekte med tommelen over skulderen, bak mot familien sin.
«Gjerne!» uttbrøt Ravn og Ylva.
«La gå, da,» sa Yari. De fulgte etter Rasmus inn på kjøkkenet. Han fant frem fire kaffekopper - alle i forskjellig farger og former - og satte over en plystrekjele med vann, på svartovnen i hjørnet.
«Jeg håper dere finner bestefaren din, Yari,» sa han, og satte seg på en kjøkkenstol. De andre satte seg også.
«Vel... han er egentlig ikke bestefaren min,» forklarte Yari, for én gangs skyld.
«Ikke det? Jeg har alltid trodd dere var familie,» uttbrøt Rasmus overrasket.
«Nei, Mester Arthur fant meg foreldreløs i skogen,» sa reven. Han slo blikket ned i bakken, tydelig flau over bakgrunnen sin.
«Åh, unnskyld,» beklaget Rasmus seg.
«Det går fint.»
Kjelen plystret, og Rasmus fór opp av stolen. Han grep to velbrukte grytekluter fra en spiker over ovnen, og bar den bort tilbake til bordet. Han skjenket opp nypete til dem alle sammen, og de tre gjestene takket høflig.
«Har dere altså ingen anelse om hva som kan ha skjedd eller hvor han kan være?» spurte verten deres, da han satte seg igjen.
«Niks,» svarte Ravn, og ristet på hodet. Han tok en sup av den rykende teen, og brente seg uheldigvis på tunga. «Au!» uttbrøt han. Rasmus lo, før begge brødrene hans kom stormende inn i rommet, og gjorde alle nysgjerrige på hva som var på ferde.
«Fort. Gjem dere!» hveste den éne, med en opphisset hvisken.
«Det er to svære menn som er etter dere!» forklarte den andre, i en like febrilsk tone.
«Fred. Ivan. Dette er ikke tida for de teite spøkene deres,» klagde Rasmus irritert.
«Vi spøker ikke!» hvinte Ivan. De så faktisk ganske bleke og skrekkslagne ut, begge to.
«Det er helt sant. De er i smia nå og prøver å få pappa til å fortelle hvor dere er,» sa Fred lavt, men avsindig.
«Er dere helt seriøse?» spurte lillebroren deres vantro.
«Kors på halsen,» begynte Ivan.
«Ti kniver i hjertet,» avsluttet Fred. Rasmus så enda ikke helt overbevist ut. Han gikk bort til døren for å sjekke, og bøyde seg ned for å kikke gjennom nøkkelhullet.
«Det står faktisk to svære menn der,» bekreftet han. «Og de virker nifse.»
«Sa dere at de var ute etter vårs?» spurte Ravn, like mistroisk som Rasmus hadde vært for et øyeblikk siden. Tvillingene nikket.
«De har tegninger av dere,» opplyste Rasmus ved døren. «De vifter dem i fjeset på pappa, og prøver troligvis å utpresse ham.»
«Hvem i all verden kan være ute etter oss?» spurte Yari forundret og sjokkert.
«De kommer hit!» Rasmus bråsnudde fra døren, og dro dem med seg under kjøkkenbordet. Gunstig nok var det dekket med en stor duk, som skjulte dem fra syne. Fred og Ivan så ut som om de også ville gjemme seg, men Rasmus nektet dem plass under bordet. «Dere kan ikke gjemme dere! Dere må overbevise dem om at dere ikke kjenner dem,» befalte han storebrødrene sine. De gjorde faktisk som han sa.
«Hvor er de hen!?» tordnet en hissig stemme, plutselig. Under kanten på duken, kunne de se tre par ben trampe inn fra smia. De to første var begge kledt i tunge lærstøvler, det siste kledt i Lars' vintersko.
«Dere kan'ke bare buse inn i hjemmet mitt, på den måten!» ropte smeden sint.
«Dere to! Har dere sett disse ungane og reven?» spurte en andre, enda hissigere stemme.
«Nei, vi har aldri sett dem før i vårt liv,» svarte Fred og Ivan i kor.
«Dere lyver!» anklaget de fremmede stemmene høylytt i kor.
«Nei, vi kjenner dem ikke,» sa en av tvillingene. Desverre hørtes han avslørende skjelvende ut, tydeligvis av nervøsitet.
Ravn så at det ene lærstøvelparet lukket avstanden mellom seg og tvillingenes sko, og like etter hvordan bena til én av dem leviterte.
«Du slipper sønnen min med én eneste gang!» ropte Lars rasende. Ravn kunne ikke huske å ha hørt ham så sint før. De svevende bena fikk bakkekontakt igjen. «Og nå forlater dere tomta mi!» fortsatte smeden. De fire støvlene gikk tilbake til døren.
«Vi skal nok finne dem!» ropte de, og forsvant endelig. Da tvillingene sa at kysten var klar, krabbet Rasmus frem fra gjemmestedet. De andre fulgte like etter. Smeden sendte dem alle et svært bekymret blikk.
«Jeg tror faktisk Rasmus har rett, når det gjelder den bortførings-teorien sin,» sa han, dødsens alvorlig.