Kidnappet (pause)

KAPITTEL VI

Da de hadde gått i enda et par timer, og det var begynt å skumre, fikk Yari ferten av noe.
   «Jeg lukter røyk,» opplyste han. «Det må være et hus i nærheten.»
   «Jeg lukter det også,» sa Ravn, og snuste ut i luften. Den kalde vinterbrisen sved i nesen. Han kikket opp mot tretoppene, og der, et lite stykke unna, steg det opp en tynn strime røyk. Han kunne også se lyset fra ild. «Se der,» pekte han.
   «Skal vi skjekke hvem det er?» spurte Ylva, en smule nervøst. Yari nikket besluttsomt.
De satte opp farten, men passet på å trø varsomt, så ikke de skulle bli oppdaget av hvem det nå enn var. De tittet nysgjerrig, men forsiktig frem fra trærne de gjemte seg bak.
Knapt ti meter unna, satt ei ung jente ved et lite bål. Hun hadde midje-langt, kobberfarget, krøllete hår – skjønt ikke like krøllete som Ylva sitt – et smalt, blekt ansikt, var kledt i en lyseblå tunika og mørke skinnbukser, og så ut til å være omtrent på Ravns alder.
   «Jag ser er,» sa hun, med en aksent som minnet Ravn om slakter Johnsson. Hun måtte være fra nabolandet, Gildman.
   «Eeh... vi bare-» begynte Yari, men jenta avbrøt ham. «Jag vet att ni har följt efter mig, jag är int' dum som jägare.»
   «Jägare?» gjentok Ravn og Yari forvirret i kor. Ylva rynket konfus pannen.
   «Jå, de folks ni skuggor. Dom är trollkarl-jägare,» forklarte hun. Ravn hadde fortsatt litt problemer med å skjønne alt hun sa. Han kastet et sideveis blikk på Yari og Ylva. De så ikke stort klokere ut, enn ham selv. «Bara vända er ner,» sa jenta.
   Ylva så på Ravn, og Ravn så på Yari. Han var tross alt den voksne her, så han fikk ta avgjørelsen.
   «Takk,» sa han kort, og lukket den gjenværende avstanden mellom dem og bålet. Ylva og Ravn fulgte etter. De satte seg på motsatt side av jenta.
   «Jag är Eira,» sa hun. «Vad heter ni?»
   «Jeg heter Ravn Corneliusson,» presenterte Ravn seg. «Og dette er lillesøstra mi, Ylva Ismirasdottir,» la han til, da Ylva ikke sa noe. Hun smilte sjenert.
   «Och du, räv?»
   «Yari.» Ravn syntes han hørtes litt irritert ut, skjønt han ikke viste noe tegn til det. Ørene hans pekte til og med nysgjerrig fremover.
   «Jag är imponerad, eftersom jag aldrig för har träffade en räv der kan tala,» sa Eira opprømt.
   «Jeg er ikke egentlig en rev,» kommenterte Yari saklig.
   «Är du int'?»
   «Nei.» Mer sa han ikke, men Eira så ikke ut til å høre etter lenger, uansett. Hun gravde i den digre skreppa si og trakk opp en vakkert gravert bue og et fullt pilkogger. Hun reiste seg, tok koggeret på ryggen, buen i høyre hånd, og begynte å gå vekk fra rasteplassen sin.
   «Hvor skal du?» undret Ravn.
   «Skaffa något å eta,» svarte hun over skulderen sin. Ravn reiste seg også, og fulgte etter henne.
   «Ravn?» uttbrøt Yari og Ylva i kor.
   «Jeg skal bare...» Mer hørte de ikke, for Ravn hadde satt opp farten til jogging, og kom utenfor hørevidde.
   «Du... Eira?» spurte han. Hun stanset og snudde seg mot ham. Ventet.
   «Hvor kommer du fra?» lurte han nysgjerrig på, da han tok henne igjen.
   «Int' härifrån,» svarte hun, med tydelig aksent.
   «Det skjønte jeg,» smilte han. «Men hvorfra?»
   «Gildman.»
Nabolandet. Jeg hadde altså rett, tenkte Ravn. «Hva gjør du her, da?» spurte han videre.
   «Jag flyr.» Ravn stanset brått, og så på henne som om hun var gått fra vettet.
   «Flyr?» gjentok han forfjamset, og hun lo.
   «Rømmer,» oversatte hun.
   «Fra hvem?»
   «Från allt. Mitt gamla liv.» Ravn blunket forundret mot henne.
   «Men hvorfor det?»
   «Hysj!» Hun holdt opp en hånd foran ham, og listet seg bak en stor, snødekket stein. Ravn listet seg etter, og fikk øye på en ensom hjortebukk, som slipte geviret sitt på et tre.
   «Skal du skyte den?» hvisket han. Hjorten holdt brått opp med å slipe geviret, og stirret vaktsomt og alarmert rett mot stenen de lå gjemt bak.
   Eira nikket taust idet hun trakk en pil opp fra koggeret og spente buen. Hun slapp buestrengen, og Ravn bevitnet fascinert hvordan pilen hennes traff blinkskudd. Bukken sprang sjokkert og skremt unna, men det var for sent. Den snublet i den dype snøen, og laget lyder Ravn aldri hadde trodd kunne komme fra en hjort.
   «Ja!» gliste Eira. Ravn uttbrøt imponert: «Du er jammen dyktig!»
   «Tack så mycket. Jag har tränat bågskytte så länga jag kommar ihåg,» sa Eira. Hun gikk omsider bort til den døde hjorten. «Hjälper du mig?» spurte hun, og tok tak i den ene enden av dyret. «Den är lite tung at bära ensam,» la hun til.
   Ravn nikket, og løftet i den andre enden. Sammen fraktet de fangsten tilbake til rasteplassen.