Kidnappet (pause)

KAPITTEL VII

Det var allerede blitt langt på ettermiddagen, da de omsider stoppet for å spise. Eira hadde pakket ned det som ble igjen av rådyret i ryggsekken sin, og mente det ville holde de neste tre-fire dagene, og Ylva hadde også med seg mat i sin (havrelefser, litt ost og geitemelk, akkurat nok til dem alle fire), så de kom nok ikke til å sulte på veien. Når de en dag ville gå tom, hadde alltids Ravn tatt med seg en liten pung med sparepengene sine, som de kunne bruke straks de kom til en by.
Arix, som Eira hadde kalt dragen sin, hadde vært ganske skeptisk mot alle andre enn Eira, selv. Hun mente at drager kunne gjenkjenne folk fra de var inni egget, litt som et foster vender seg til morens hjerteslag og stemme. Arix klamret seg nå til Eiras skulder, og kikket både urolig, vaktsomt og nysgjerrig rundt seg. De spisse ørene beveget seg i alle retninger, for hver minste, lille lyd.
   «Har ni en idé om hur vi kan hitta trollkarl-jägare?» spurte Eira, da de begynte å gå. De hadde mistet sporet av dem, ettersom det hadde snødd i løpet av natten.
   «Vel, de har trolig planer om å bortføre flere hekser og trollmenn, så da er de nok på leting etter dem,» svarte Yari, som trasket like bak henne. Hans ører beveget seg, i likhet med Arix' sine, av fuglesangen fra tretoppene og snøen som knuget under føttene deres.
   Ravn spurte seg selv hvem av de to som hadde best hørsel.
Antagelig Arix, tenkte han. «Veit du om det bor no'n fler trollkyndige i Creon, Eira?» spurte han deretter høyt. Hun ristet kort på hodet, før hun trakk på skuldrene. Arix klamret seg bedre fast til henne.
   «Den ende jag vet är Esse,» svarte jenta.
   «Hm ... Vi får bare prøve å finne sporene deres, igjen,» mumlet Yari.
   «Kanskje de skal til Gildman?» foreslo Ylva. Ravn og Yari tenkte seg om.
«Det er mye mulig,» mumlet den hvite reven.
Eira stanset, så de andre snudde seg og kikket spørrende på henne.
«Jag kommer int' att returnera,» sa hun toneløst. Ravn ville gjerne vite hvorfor, men var ikke sikker på om han torde å spørre. Ylva, derimot, tenkte tydeligvis ikke over at det kanskje var ubehagelig for Eira å snakke om fortiden sin – de hadde jo tross alt nettopp truffet hverandre – og spurte derfor nysgjerrig: «Hvorfor ikke det?»
   Eira svelget hardt, og ungikk å møte blikket til noen av dem.
   Arix knurret lavt, mens ørene hennes pekte agressivt bakover. Eira klappet henne, trolig for å roe henne ned.
«Jeg tror jammen meg hun kan føle det du føler!» uttbrøt Yari imponert.
«Draker är mycket känsliga, och dom får vanligtvis en sterk, intim band med ägaren,» forklarte Eira. «Och jag kan också känna det hon kännar.»
«Kult!» uttbrøt Ravn.
«Kan dere lese hverandres tanker?» lurte Ylva på.
«Nej, int' exakt, men jag har en viss aning om hennes tänkar, och merkar också någon av hennes instinkter,» svarte Eira.
   Hun ble stille igjen, og fjeset hennes falt i dyp konsentrasjon – tankene hennes langt borte.
   Ravn gjettet seg til at hun tenkte på fortiden sin. Han hadde fundert en del over hvorfor hun var på loffen, for ikke å snakke om fra eksakt hva eller hvem.
   Han kastet et skrått blikk på henne. Nå som det var lyst ute la han merke til fregnene hennes og en skjønnhetsflekk, like over den venstre munnviken. Hun stirret tomt ned i snøen, fortsatt i dype tanker.
«Skal vi fortsette?» spurte Ylva, og rev Ravn tilbake til virkeligheten. Han fortsatte å betrakte Eira, for å se hva hun syntes.
«Är det säkert att dom har gått i den retningen?» spurte hun.
«Jeg tror i alle fall de er på vei mot Triggen, og den ligger rett ved landegrensen,» svarte Yari.
«Sist vi så spora dems var de på vei østover, så Yari har nok rett,» kommenterte Ravn.
«Mm,» nikket Ylva annerkjennende.
«Väl,» sukket Eira til slutt. «-så låta oss åka till Triggen.»

***

Det mørknet tidlig til på denne tiden av året, spesielt så langt nord, så det gjaldt å utnytte de knappe timene med dagslys de hadde til rådighet fornuftig. Derfor brukte de mesteparten av dagen til å gå, og stanset kun for å spise, gjøre sitt fornøde, eller ta en kjapp hvil.
   Da det omsider skumret seg til, kom det et kraftig nedbør, som gjorde det tungvindt å fortsette. De ville ikke trosse snøstormen, så de bestemte seg for å slå leir. De hadde utrolig nok tilbakelagt fjorten kilometer på de korte timene – og dét uten verken ski eller truger – da de endelig tok kvelden. Siden det var slikt et vær, tok de seg tid til å lage en snøhule for å verne dem mot stormen, før de la seg.
   De sluknet alle som et lys, trette og utmattede, som de var, etter reisen.