Gutten med kameraet - Prolog
«Unnskyld, kunne jeg ha fått tatt et bilde av deg?» Jeg snur meg mot den mørke stemmen, og øynene mine møter hans.
«Ehm..Kan jeg spørre hvorfor?», spør jeg.
«Jeg liker å ta bilder av vakre ting.», svarte han, og dyttet de store, nesten helt runde brillene opp på nesen. Jeg kunne godt ha svart med at han kunne ta et bilde av seg selv, men valgte å la være.
«Ja..Det kan vel ikke skade.», sa jeg, og gransket gutten foran meg. Han hadde slitte hvite tøysko, buksebeina på den svarte jeansen var brettet opp akkurat nok til at man kunne se et par med fargerike ankelsokker under dem. Genseren hans var mørkeblå, nesten samme farge som blåbær; og for å toppe av det hele, en grå lue og de nesten-runde brillene. Etter å ha studert bekledningen hans, tok jeg et overblikk over selve gutten. Øynene hans var mørkebrune, rammet inn av tykke øyenbryn og noe av det brune håret hang ut av den grå lua hans. Leppene hans var ikke store, men fyldige, og for å toppe av det hele hadde han et nesten usynlig dryss med fregner over den rette nesa.
Jeg ble trukket ut av tankene mine da en svak blitz lyste opp ansiktet mitt. Gutten så smilende ned på det svarte kameraet sitt. Øynene hans glitret intenst, lidenskapen tydelig i blikket hans.
«Hvordan ble det?» spurte jeg, og prøvde og få tatt en titt på bilde. Gutten flyttet kamera vekk fra meg, så jeg ikke hadde sjans til å se på det. Jeg så spørrende opp på ham.
«Du kan jo ikke se på bildet.» sa han, som om det var en selvfølge og ikke se på bilder av seg selv.
«Og hvorfor ikke?» spurte jeg.
«Når du ser på et bilde av deg selv, hva ser du etter først?-» Han gir meg ikke tid til å svare før han fortsetter. «-feil. Du ser etter såkalte feil ved utseendet ditt, ting du ikke liker ved deg selv. Og hvis de tingene ikke er som du vil ha det, vil du be om et nytt bilde. Tro meg, jeg har tatt bilder av mange nok folk til å vite hva jeg snakker om.»
«Å.» Er alt jeg svarer med, egentlig nok så målløs etter alt han har sagt. Jeg hadde aldri tenkt på det på den måten før.
«Så, hva heter du? Jeg må vel nesten få satt et navn på bildet mitt, ikke sant?» Han smiler, og ett smilehull viser seg på det venstre kinnet hans.
«Jeg heter Elliot, hyggelig å treffe deg.», sier jeg, og rekker frem hånden min.
«Jeg er Dakota, gleden er på min side.», svarer han, og tar hånden min i sin egen før han klemmer den, og rister litt, i en forsiktig håndhilsen.
Dette var første gang jeg møtte Dakota Flynn. Og definitivt ikke den siste.
Hva syns dere? Jeg er litt skeptisk til hva jeg egentlig syns selv, men jeg håper dere liker det! (Hvis dere gjorde det kan dere gjerne stemme og kommentere assa, haha) Takk til dere som kommer og leser denne boka på grunn av kidnappet.! OG FOLKENS, som dere kanskje ser, så er det et bilde lagt til med kapittelet, dette er også en ny greie. Til hvert kapittel, vil det også være et tilhørende bilde. Håper dere liker den lille detaljen like mye som jeg gjør. Ha en fin kveld videre!♥
YOU ARE READING
Gutten med kameraet
Teen FictionVinner av Hvattis 2017 og The Pluviant 2017. «Du er den eneste jenta jeg noen gang har møtt, som slår pusten ut av meg. Og jeg sier ikke det bare fordi du står på badet mitt i undertøyet, men fordi jeg mener det.» Jeg lo litt av det siste. «Men hva...