Gutten med kameraet

VII - for en drittsekk

A/N: Tenkte dere kanskje ville ha et litt lengre kapittel siden jeg har vært borte så lenge, hehe..Kapitlene kommer, men jeg har ikke alltid så mye tid eller inspirasjon. Skriver på mye annet nå, tror jeg skriver på til sammen 4 bøker nå, og vet enda ikke om jeg kommer til å legge ut noen av dem. Uansett håper jeg dere liker kapittelet! -Hedda

Musikken fra øreproppene mine overdøvet all lyd rundt meg, der jeg var på vei til parken. Klokka var kvart på 6, onsdag, 22 dager etter Dakota. Jeg var snart fremme, og så rundt meg etter gutten med det krøllete håret. Jeg gikk videre, så ned på de hvite og røde joggeskoene mine. De var ganske nye faktisk. Jeg hadde kjøpt dem for ca. en uke siden. Jordan, Ethan og jeg var på senteret, og jeg så dem i butikkvinduet.

Plutselig kjente jeg armer som legger fast rundt midjen min, og slår personen i magen samtidig om jeg snur meg rundt. Hva kan jeg si? Jeg har en veldig overbeskyttende bror. I følge han er det bedre å slå først, også evt. unnskylde seg senere.

«Au, dette er tredje gangen du slår meg vet du.» sa Dakota, og lo litt mens han holdt seg til magen.

«Å, herregud unnskyld. Jeg hadde ikke slått hvis jeg visste at det var deg. Du skjønner jeg hadde øreproppene mine i, og musikken var høy, også plutselig kommer det noen som tar på meg, og broren min er veldig overbeskyttende så han har lært meg at man skal slå først-»

«Det går bra Elliot. Du kunne ikke vite at det var meg. Og kan du lære meg hvordan man snakker så fort?» sa han, og først da innser jeg at vi står veldig nærme hverandre.

«Jeg har en tendens til å snakke veldig fort når jeg blir nervøs.» sa jeg, og så ned på skoene mine igjen. Kinnene mine ble varme, men jeg tror ikke Dakota la merke til det. Jeg så opp, og så at han så smilende ned på meg.

«Skal vi sette oss i parken ett sted?» spurte han, øynene hans gransket ansiktet mitt, til de til slutt landet på øynene mine.

Jeg nikket som svar, og vi satte kurs mot parken, som ikke var så langt unna. Vi stoppet på veien og kjøpte kakao på en liten cafe, og satte oss så ned for å drikke den på en benk i parken.

Jeg tok en slurk ut av pappkoppen, og øynene mine åpnet seg vidt opp. Dakota ler av det overraskede ansiktsuttrykket mitt, og tar en slurk av sin egen kakao.

«Beste kakaoen i byen. Bestemor og mamma har prøvd alt mulig for å lage vår bedre, men den kommer aldri i nærheten engang.» sier han, og ser opp på himmelen. Benken vi satt på var plassert i midten av parken. Lekestativene var foran oss, og to barn husket sammen. Det var en gutt og en jente. De prøvde å huske likt, og ble frustrerte når de ikke fikk det til. Etter hvert ga de opp, og jenta hoppet av husken sin for å dytte i fart til gutten.

«Du, jeg har et spørsmål til deg.» sier jeg, og snur meg mot han. Han nikker til meg for at jeg skal fortsette.

«Hun lille jenta på profilbildet ditt, er det søsteren din?» spurte jeg.

«Ja, hun heter Aurora. Hun er fantastisk. Du burde møte henne en gang.» sier han, og smiler mens han fortsetter å se på barna som husker. Det er stille en liten stund, men det er en komfortabel stillhet.

«Siden du stilte meg et spørsmål, kan jeg stille deg et?» spør han. Jeg svarer ja, og han tenker seg om en stund før han spør.

«Hvorfor liker du ikke å bli tatt bilde av?» spør han, og snur seg nå mot meg. Øyenbrynene hans er trukket sammen, og de brune øynene hans gransker ansiktet mitt etter svar som om jeg har det skrevet på meg med liten skrift. Jeg vurderer hva jeg skal svare.

«Du må ikke svare hvis du ikke vil, jeg bare-»

«Nei, Dakota. Det er greit, jeg bare..» Jeg puster inn ganske dypt før jeg fortsetter. «Det er vel egentlig ikke noen spesiell grunn. Det er ikke sånn at jeg er redd for at andre syns jeg er stygg eller noe, men noen ganger så bare får jeg inntrykk av at- nei, jeg vet ikke.»