Etter det uforglemmelige møte med foreldrene til Dakota, fulgte han meg hjem. Faren hans tilbød å kjøre oss, men vi ville heller gå. Verken han eller jeg klar til å si hadet.
Jeg sa hadet til familien hans før vi gikk. Ga moren en klem, og vinket til Aurora og faren.
Det var kaldt. Vi gikk så tett inntil hverandre at frostrøyken som unnslapp leppene våre bare var en eneste stor sky rundt oss. Hendene våre var flettet inn i hverandre. Vi snakket ikke så mye på veien tilbake, men det gjorde ingenting. Handlinger sier mer enn ord, ikke sant?
Når vi kom fram til huset mitt, slapp han hånden min. Han tok forsiktig tak i ansiktet mitt og kysset meg forsiktig på pannen. Vi sa god natt, og han sto utenfor huset mitt selv etter jeg hadde lukket døra etter meg.
Mamma og pappa hadde lagt seg, men lagt igjen en lapp til meg på kjøkkenet. Akkurat som foreldrene til Dakota, tenkte jeg.
Vi gikk å la oss da vi skjønte at du kom til å bli borte en stund. Om du er sulten er det middagsrester i kjøleskapet. -Mamma og pappa.
Jeg smilte, men satte kursen opp mot rommet mitt. Jeg var ikke sulten. Dakota og jeg hadde jo trossalt spist underverket kalt en Hawai-pizza. Jeg smilte igjen. Virker som jeg gjør det ganske mye når jeg tenker på ham.
Da jeg til slutt kom frem til rommet mitt, skrudde jeg av lyset og kastet meg i senga. Like før jeg duppet av, lyste en melding opp på mobilen min.
Dakota Flynn: Møtes igjen i morgen? du må forresten gi meg nummeret ditt. Facebook-meldinger er ikke min greie.
Ansiktet mitt lyste opp, på samme måte som telefonen hadde gjort.
Elliot Noel: du får det i morgen ;) Natta Dakota
Dakota Flynn: Natta Elliot <3
Å gud.
Jeg våknet neste dag med et smil om munnen. 32 dager etter Dakota. Jeg skulle treffe ham igjen i dag, og Gud som jeg gledet meg.
Overraskende nok, var alt spor av trøtthet borte, og jeg rullet ut av senga. Jeg tok så med meg ett par svarte jeans, en høyhalset mørkerød genser og rent undertøy, og satte så kursen mot badet.
Jeg dusjet, og lo høyt for meg selv når jeg så ned på badekaret vårt. Bare tanken på gårsdagen fikk meg til å rødme. Da jeg var ferdig i dusjen, tørket jeg håret og sminket meg litt. Fem minutter, så var jeg ute av badet.
Jeg hoppet glad ned trappen, men kom til full stopp da jeg nådde første etasjen. Hva i alle dager.
«God morgen Elliot.» sa pappa, med kaffekoppen i hånda. Mamma gikk rundt på kjøkkenet og vannet plantene sine, Gud som hun elsket de plantene.
Det var ikke dette som var så ute av det vanlige, det var bare det at ovenfor pappa ved kjøkkenbordet, satt Dakota. En kaffekopp trygt plassert i hånden hans. Han smilte da han så meg, og jeg så overrasket bort på ham.
«Hva...Hvordan..ehm..» Prøvde jeg, men klarte ikke å si ferdig en hel setning.
«Jeg tenkte at siden du møtte familien min i går kveld, måtte vel jeg få møte familien din også.» sa Dakota, og dro hånden gjennom håret.
«Han var akkurat sånn jeg hadde sett for meg Elliot, du beskrev han virkelig på en prikk.» sa mamma, og jeg kunne ikke annet enn å rødme. Aldri mer enn nå, hadde ønsket at bakken skulle åpne seg og svelge meg hel.
«Hva? Jeg har ikke fått noen beskrivelse.» sa pappa, og furtet. Jeg sverger, pappa kan oppføre seg som en toåring noen ganger. De fleste gangene, faktisk.
«Å Jesus.» sa jeg, og dekket ansiktet mitt med hendene. Jeg hørte Dakota le, og tittet gjennom fingrene mine. «Du kunne ha sagt at du kom tidlig vet du.» sa jeg, hendene fortsatt over ansiktet.
«Joa, men det hadde ikke vært i nærheten så gøy som dette. Dessuten, ville jeg ta deg med på frokost, så da måtte jeg komme tidlig.» svarte han, og reiste seg opp.
«Veldig hyggelig å møte dere begge to, takk for kaffen.» sa Dakota, og tok pappa i hånden.
«Null problem, hyggelig å møte deg også.» svarte pappa og smilte. Mamma ga han en klem, og blunket til meg. Fysøren.
«Da drar vi.» Dakota smilte, og tok hånden sin på ryggen min og ledet meg ut i gangen. Vi satte på oss jakker og sko, og gikk så ut døra og videre bortover gaten.
«Du er gæren.» sa jeg, og dyttet til ham. Han holdt deg der jeg dyttet ham.
«Au, jeg har sagt at du må slutte å være så voldelig.»
«Du kan ikke bare dukke opp hjemme hos meg på den måten der, hvertfall ikke når jeg ikke vet noe!» sa jeg.
«Kjeeedeliiiig, det er jo mye morsommere å være spontan.» sa han. «Du kan jo ikke planlegge hele livet ditt, det er ikke sunt.»
«Det som ikke er sunt, er å gi andre hjerteinfarkt fordi du bare plutselig dukker opp hjemme hos dem.» svarte jeg, og Dakota stoppet opp.
«Foreldrene dine er veldig hyggelige da.» Han smilte, og jeg slo han på skulderen.
«AU! Nå må jeg snart anmelde deg altså, du kan ikke bare slå folk på den måten.»
«Jeg slår ikke folk på den måten, jeg slår deg på den måten.» Munnen hans hang åpen, og jeg lo. Etter en stund sluttet han med skuespillet, og begynte å le selv.
Etter vi hadde gått en bit til, tok Dakota tak i hånden min og dro meg inn et sted. Jeg kjente igjen lukten av dette stedet hvor som helst.
«Du tok meg med på frokost på Pannekakehuset?» spurte jeg, og han nikket.
«Det stemmer.»
«Dakota Flynn, prøver du å kapre hjertet mitt med pannekaker?» spurte jeg, og øynene mine smalnet seg.
«Kanskje.», smilte han, og lente seg ned mot ansiktet mitt. «Funker det?»
Jeg kysset han på kinnet, og ansiktet mitt brøt ut i et smil for ørtende gang på bare en halvtime.
«Så absolutt.»
YOU ARE READING
Gutten med kameraet
Teen FictionVinner av Hvattis 2017 og The Pluviant 2017. «Du er den eneste jenta jeg noen gang har møtt, som slår pusten ut av meg. Og jeg sier ikke det bare fordi du står på badet mitt i undertøyet, men fordi jeg mener det.» Jeg lo litt av det siste. «Men hva...
