Gutten med kameraet

V - storgata cafè

Vet ikke helt hva jeg egentlig syns om dette kapittelet, men håper dere liker det! Gjerne stem og kommenter hvis dere føler for det :) FORRESTEN dette er et langt kapittel

Det hadde nok vært lurt å spørre Dakota om når han sluttet på skolen, siden jeg nå ikke visste hvor lenge jeg måtte vente på han.

Klokka var rundt kvart på tre, noe som fikk meg til å tenke at: enten er skolen ganske langt unna, eller kanskje han slutter sent, eller kanskje han bare har glemt det. Jeg håpte hvertfall på hva som helst unntatt det siste. Han kunne godt være forsinket fordi han likte å gå i sakte film, eller fordi den usynlige hunden hans stakk av. Alt annet enn at han hadde glemt det. At han hadde glemt meg.

Caféen var ganske full som vanlig. Dette var liksom et slags «møtested» for ungdommen i byen, og det var derfor jeg med en gang visste hvor det var når Dakota sendte meg bildet. Alle i byen vet hvor dette stedet er, det er allmennkunnskap hvis du bor her at du vet hvor Storgata Café ligger.

Noen fra skolen min satt i hjørnet lengst inn, mens jeg satt ved det store vinduet og så ut på alle folkene som gikk forbi. Førstisgutter som glante på en jentegjeng som gikk forbi. Faren som holdt minstegutten i hånda mens søsteren hoppet rundt dem og lo. Det gamle paret som satt på benken og snakket til hverandre med hendene sine flettet sammen.

Jeg så meg rundt i caféen enda en gang. Innså hvor varmt og trygt det føltes her inne. Hele stedet luktet nybrente kaffebønner og gjærbakst. Folk snakket ivrig med hverandre om hva de skulle i helgen, eller hvordan de hadde sølt kaffe på han nye gutten på jobben. Noen satt og gomlet i seg kanelboller, mens andre holdt seg til den helt fantastiske urteteen de solgte her inne. Latteren til gjestene blandet seg inn med duringen av kaffemaskinene, personalet som snakket stresset med hverandre, og lyden av bjellene over døra som kimet når noen åpnet eller lukket den.

Jeg snudde meg automatisk mot døra, og der sto Dakota. Han hadde på seg den samme jakka, men hadde ikke dekket til de halvlange krøllene sine denne gangen. Han så rundt seg til øynene hans landet på meg, og smilte. Jeg smilte tilbake og vinket han bort til meg. Han satte fra seg sekken sin og jeg sto opp for å gi han en klem. Han var nesten et hode høyere enn meg, noe jeg absolutt ikke hadde noe imot. Jeg lot armene mine sneike seg rundt midjen hans. Hodet mitt var inntil brystet hans, og jeg hørte den stødige hjerterytmen dunke der inne. Han luktet godt. Som skog, og vanilje, og nesten litt kardemomme-aktig også. En perfekt blanding. Vi trakk oss tilbake og satte oss ned.

«Har du ventet lenge? Jeg er ikke ferdig på skolen før fem på halv fire på mandager skjønner du.» sa han, og dro hånda si gjennom håret. Han var litt rød i kinnene og på nesa. Det var i begynnelsen av våren, så det var fortsatt litt kjølig ute til tider.

«Nei, ikke så lenge. Jeg er ferdig på skolen halv tre på mandager, men jeg ble igjen litt etter skolen for å fikse opp i noen greier på biblioteket, så jeg har ikke vært her så lenge.» sa jeg, og smilte varmt mens jeg tok inn synet av ham. Han hadde på seg en grå hettegenser i dag. Resten av antrekket hans var dekket av bordet, men jeg gikk ut ifra at han hadde samme slitte tøysko og nok et par med fargesprakende sokker.

«Har du bestilt noe enda?» spurte han, og så bort på den store tavla over disken for å se hva han ville bestille.

«Nei, jeg tenkte vi kunne bestille sammen.» sa jeg, og rødmet. Han smilte til meg, og snudde seg bort til tavla igjen. Blikket hans flakket over de krittskrevne bokstavene, og jeg studerte ansiktet hans for ørtende gang. Jeg la merke til at han hadde ett arr på det høyre kinnbeinet. Rart at jeg ikke hadde sett det før nå, ettersom blikket mitt alltid studerte ansiktet hans så grundig; men til mitt forsvar, så var arret nesten usynlig. Fregnene på den gyllenbrune huden hans blandet seg liksom litt inn med den lyserosa stripen på et vis.