Gutten med kameraet

IX - hvilken komfortsone?

Jeg prøvde å holde latteren min inne mens jeg så på Dakota. Øyenbrynene hans var trukket sammen, tydelig veldig konsentrert på den varme kakaoen sin. Jeg slapp til slutt ut et lite slags grynt, og han løftet blikket for å se på meg.

«Hva?» sa han, og jeg smilte. Håret hans hang foran øynene, men jeg kunne fortsatt se det forvirrede ansiktsuttrykket hans.

«Nei, ingenting.» sa jeg, og bet meg i underleppa for ikke å smile. Han rettet seg nå helt opp, og ga med et misfornøyd blikk.

«Elliot Noel.» sa han, men den typen stemme foreldrene dine brukte når du hadde gjort noe galt da du var liten. Jeg lo igjen.

«Du har litt..» begynte jeg, og lente meg frem for å tørke av kremen han hadde hatt på nesen. Jeg tørket meg så på servietten, og så smilende bort på en rødmende Dakota.

Han kremtet og begynte å snakke.

«Så, hva gjør du i morgen?» spurte han.

«Hvorfor spør du?» spurte jeg tilbake, ertende.

«Nei, altså, jeg tenkte at vi kanskje kunne ta noen flere bilder, også...Ehm.. Om du kanskje ville dra hjem til meg etterpå? Foreldrene mine er ikke hjemme, og jeg tenkte vi kanskje kunne ta noen bilder der, eller se en film eller-»

«Ja, Dakota. Det vil jeg gjerne.» sa jeg, og smilte.

«Virkelig? Kult.» smilte han tilbake, og tok nok en slurk av kakaoen sin. Uten å få krem på nesen denne gangen.

Jeg smilte der jeg satt på bussen dagen etter, på vei til et annet av Dakotas utvalgte bildetagnings-steder. Han skulle ta bussen han også, og kom til å stige inn i kjøretøyet om nøyaktig tre stopp til. Jeg satt ganske langt bak, og det var ikke særlig mange passasjerer. Men så var det vel kanskje ikke så mange som var villige til å stå opp klokka 7 om morgenen på en lørdag heller.

Etter en stund stoppet bussen. Dørene åpnet seg, og inn kom han. Igjen, la jeg merke til antrekket hans. Virket som om jeg gjorde det hver gang jeg så ham, hvorfor? Det vet jeg ikke.

I dag var han ikledd en relativt lang, lysebrun frakk. Under den hadde han noe som lignet en genser, i en mørkegrønn, skogaktig farge. Samme gamle tøysko, og samme gamle (en gang) svarte, utvaskede, med-hull-på-kneet bukser. Sokkene hans var i dag burgunderrøde med svarte prikker, og jeg smilte for meg selv.

Han smilte da han så meg, og jeg flyttet litt på tingene mine så det var plass til han i setet ved siden av meg. Han hadde samme sekk som dagen før, og jeg kjente lukten av ham trenge seg inn i nesen min når han satte seg. Jeg snudde kroppen min mot ham, og han snudde sin mot meg.

«Hei.» sa jeg.

«Hei.» svarte han, og tok hånden min i sin større, litt varmere hånd. Jeg så ned i fanget mitt til jeg kjente at rødmingen stoppet, for så å se opp på han igjen. Han så smilende ned på meg, og jeg smilte tilbake.

«Så, hva slags bilder har du planlagt i dag? Og forresten, unnskyld for i går. Jeg er ikke så god på disse modell-greiene, og jeg b-»

«Ro deg ned Elliot, du var fantastisk.» Han klemte hånden min betryggende. Jeg pustet ut, og smilte til han. Virket som om det var alt jeg gjorde for tiden, smilte. Særlig i nærheten av Dakota.

«Vel, for å svare på det tidligere stilte spørsmålet ditt; så skal vi ta en del natur-involverte bilder. Hvis jeg kan kalle dem det. Også tenkte jeg vi kanskje kunne ta noen andre bilder hos meg, litt mer portrett type bilde»