I - kald te
Det hadde gått et par uker siden jeg møtte Dakota, men han forlot aldri tankene mine.
«Elliot? Jeg hadde satt pris på om ikke bare kroppen din var til stede, men hjernen din også.» sa Jordan, mens han slo fingeren sin mot kaffekoppen. Ringen han hadde fått av Ethan traff det hvite porselenet og fylte cafèen med en rytmisk klinge-lyd.
Jordan er bestevennen min, og Ethan er kjæresten hans. De har vært sammen i litt over ett år nå, og Ethan hadde gitt Jordan ringen på ett-årsdagen deres for noen uker siden.
«Unnskyld Jordan, hjernen min er bare et veldig rotete sted akkurat nå.» svarte jeg.
«Noe du vil snakke om?» spurte han, og satte koppen ned på bordet.
«Nei..Jeg bare tenker på Dakota igjen.» svarte jeg, og dyttet en krøllet hårlokk bak øret mitt..
«Han som tok bildet av deg?» Han så spørrende bort på meg.
«Ja.» svarte jeg enkelt. Jeg tok opp koppen min fra det runde lille bordet. Det var beiset i en mørkebrun farge, ganske lik øynene til Dakota når jeg tenker meg om.
«Hvordan var det han så ut egentlig? Jeg fikk aldri en ordentlig beskrivelse.»
«Han hadde brunt krøllete hår, som var litt kortere på sidene enn på toppen. Øynene hans var mørkebrune, nesten samme farge som kaffe. Jo, også hadde han fregner, men man kan ikke se dem så godt.» svarte jeg, og tok en slurk av teen min. Jeg blåste på den varme drikken, og røyken dannet små mønstre i luften foran meg.
«Hadde han briller?» spurte Jordan, med begge hendene på koppen sin.
«Ja, svarte tror jeg. Ganske runde også faktisk. Som Harry Potter sine, bare mye større.» sa jeg, og smilte når jeg så for meg gutten.
«Elliot-» begynte Jordan, men ble avbrutt av en klikkelyd, og lyset fra blitzen på et kamera. Vi snur oss i retningen det kom fra, og der står han. Smilet til Dakota kunne virkelig ha gjort noen blind.
«Hei igjen.» sier han, mens han kommer gående mot oss. Han hadde på seg et annet par svarte bukser, disse var ganske grå etter vask, og hadde et hull på det ene kneet. De hvite tøyskoene var fortsatt på plass, og han hadde et annet par med fargesprakende sokker på seg. Overkroppen var kledd i en hvit t-skjorte, og den litt store olajakken hans hadde noen av de kule pinsene på seg.
«Hei.» svarte jeg, og dro en mørkeblond hårlokk bak øret, mens jeg så ned på kaffekoppen min.
«En stund siden sist.» svarer han, og klør seg i nakken. Kanskje han syns det er litt kleint at Jordan er her?
«2 uker.» sa jeg. Vent, fikk det meg til å høres desperat ut? Som om det var det eneste som noen gang hadde skjedd med meg, og jeg regnet i tiden i år før og etter Dakota, i stedet for kristus.
«2 uker og 4 dager.» sa han. I dag var altså 18 dager etter Dakota. Fint å vite.
Jordan kremtet, og jeg så bort på ham. Blikket han sendte meg sa «Introduser meg!!» eller noe lignende, så det var akkurat det jeg gjorde.
«Dakota, dette er Jordan. Jordan, Dakota.» sa jeg, og byttet mellom å se på hver av dem.
«Hyggelig å møte deg Jordan, jeg går ut ifra at du er kjæresten til Elliot?» sa han mens blikket hans flakket rundt i rommet. Jeg og Jordan så på hverandre, og lo. Dakota så forvirret på oss.
«Nei, nei, nei. Elliot og jeg er bare venner.» sa Jordan, og smilte.
«Ja, og dessuten er Jordan sammen med noen.» la jeg til. Dakota flyttet øynene sine opp på meg etter å ha sett på det samme punktet en stund.
«Kanskje jeg kjenner ham. Dette er jo ikke akkurat en storby.» svarer han, og smilet hans er tilbake for fullt.
«Han heter- vent, hvordan visste du at jeg var sammen med en gutt?» spurte Jordan. Øyenbrynene trukket sammen i forvirring.
«Jeg er vel ganske god til å lese folk-» sa han, og dro hånden gjennom det krøllete håret. «-også så jeg pinnen på ryggsekken din.» sa han, og pekte på den slitte, marinegrønne skolesekken Jordan hadde brukt siden starten av ungdomsskolen.
Han hadde fått mange komplimenter for den pinnen fra før av. Han hadde faktisk fått den av Ethan i begynnelsen av forholdet deres. «Jeg er homo» sto det på den.
«Fint å se at jeg ikke er den eneste som samler på pins.» sier Dakota, og tar tak i brystlommen på olajakka si, for så og se ned på den. Han hadde en hvit en med et gammelt polaroid-kamera på seg, som jeg likte spesielt godt. Den representerte han på en måte. Jeg klarte virkelig ikke å ta øynene mine vekk fra denne gutten. Hver gang han snakket ble jeg bare hypnotisert av ham, og jeg konsentrerte meg for å høre hvert eneste ord han sa. Alt han sa hadde en mening bak det, det fantes ikke spor av tomme ord.
«Shit! Hvor mye er klokka?» spurte Dakota, og så seg rundt i rommet, mest sannsynlig for å se etter en klokke på veggen. Jeg dro opp genserermet mitt og så ned på den lille klokka.
«Ca. kvart på fire.» svarte jeg.
«Faen, unnskyld, jeg må gå. Jeg skal liksom spise middag med foreldrene mine klokka 4, og de bor et stykke unna.»
«Det går fint.» sa jeg.
«Ehm, og du? Kan jeg bruke det bildet av deg til en foto-konkurranse?» spurte han, mens han dro hånda stresset gjennom håret for sikkert femte gang.
«Eh, j-ja, det går vel greit det.» stammet jeg fram.
«Fantastisk. Tusen, tusen takk! Men jeg må nesten gå nå. Hadet!» sa han, og jogget ut av caféen. Jeg visste ikke at et menneske kunne snakke så fort, og fortsatt høres tilregnelig ut.
«Hadet!» ropte vi etter han, og Dakota snudde deg og vinket.
Da han var ute av syne snudde Jordan seg tilbake til meg.
«Litt av en fyr du har der Elliot.» sier Jordan, og ser på meg med et slags vitende blikk.
«Det skal være sikkert.» sier jeg, og tar en slurk av den nå kalde teen min. Jordan hadde rett. Dakota var litt av en fyr hvis han fikk meg så interessert i hva han sa, at teen min rakk å bli kald før jeg hadde drukket den opp.
Håper dere likte kapittelet!! Hvis dere gjorde det hadde jeg satt veldig pris på om dere stemmer og kommenterer♥ Tusen takk for at du leser!!
ESTÁS LEYENDO
Gutten med kameraet
Novela JuvenilVinner av Hvattis 2017 og The Pluviant 2017. «Du er den eneste jenta jeg noen gang har møtt, som slår pusten ut av meg. Og jeg sier ikke det bare fordi du står på badet mitt i undertøyet, men fordi jeg mener det.» Jeg lo litt av det siste. «Men hva...
