Vinner av Hvattis 2017 og The Pluviant 2017.
«Du er den eneste jenta jeg noen gang har møtt, som slår pusten ut av meg. Og jeg sier ikke det bare fordi du står på badet mitt i undertøyet, men fordi jeg mener det.» Jeg lo litt av det siste.
«Men hva...
Jeg satt ved PCen hjemme og stirret på de tomme søkefeltet. De fargede bokstavene i google-logoen fikk meg til å tenke på presentasjonene vi hadde på barneskolen. Hver bokstav i overskriften hadde sin egen farge, og overgangene mellom lysbildene var viktigere enn selve faginnholdet.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
Ja, kanskje det var litt overdrevent, men samma det. Jeg har nå tastet inn hele navnet hans.
Dakota Flynn.
Er dette rart? Det er det, ikke sant?
Jeg tastet søk og ventet på at siden skulle laste seg inn.
Det første søkeresultatet som kom opp var en artikkel. Jeg trykket på den, og så at det var om fotokonkurransen Dakota hadde vunnet. Artikkelen hadde overskriften «Vinneren av årets fotokonkurranse». Under overskriften var av Dakota. Han sto ved siden av bilde (av meg), en blomsterbukett og en liten sjekk i hånden. Smilet hans var ganske nydelig som vanlig. Som vanlig? Jeg hadde møtt gutten to ganger og plutselig var han en del av det jeg tenkte på som vanlig. Nå brukte jeg han jo også som tidsregning da, så man kan vel si at gutten har gitt inntrykk på meg. I dag var forresten søndag, 25 dager etter Dakota.
Jeg scrollet ned på siden, og leste gjennom artikkelen. Spørsmål om hvorfor han tok bilder, hvorfor han likte det, når han begynte og lignende ting poppet opp. Så kom et spørsmål som fanget oppmerksomheten min.
Hvem er jenta på bildet? Jeg leste videre.
Hun heter Elliot. Bildet er faktisk fra den første gangen jeg møtte henne.Hjertet mitt dunket hardt i brystet.
Så du bare tok bildet av henne?
Nei, nei. Jeg spurte jo selvfølgelig først, og hun sa ja.
Siste spørsmål Dakota, hvorfor heter bildet «usett og nydelig»?
Det er for meg å vite, og for deg å finne ut.
Jeg kunne se for meg smilet hans. Det ene smilehullet på venstre side.
Jeg trykket meg tilbake, og fant facebook-profilen hans. Profilbildet hans var av han selv og en liten jente, som jeg antok var lillesøsteren hans. Jenta var kanskje i 6-7 år gammel, og hadde blondt kort hår. Dakota hadde jenta på ryggen mens begge smilte inn i kameraet. Det nydelige smilet lå iallfall i familien.
Det var mange som hadde delt linken til artikkelen jeg akkurat hadde lest, og lagt med en liten gratulasjon til han.
«Gratulerer så mye», «Velfortjent!» og lignende ting. En del hadde faktisk også skrevet om meg også.
«Så dette er hun jenta du har babler om? ;)»
«Det er hun Cafe-jenta di jo! Grattis med seieren»
Ut fra det de skrev, går jeg ut ifra at de er vennene til Dakota.
Har han snakket om meg? «Hun jenta du babler om»?«Cafe-jenta di?» Heh, interessant.
Etter å ha gransket hele profilen hans (ille, jeg vet) kom jeg til den viktigste avgjørelsen i mitt liv. Skulle jeg sende han en venneforespørsel eller ikke?
Jeg mener, hvis jeg sender han en forespørsel, så skjønner han jo sikkert at jeg praktisk talt har stalka han. Men jeg kan på en måte ikke la være heller. *sukk* Livet er vanskelig. Snakk om luksusproblem.
Etter å ha tenkt ut alt det «gale» som kan skje, ender jeg opp med og trykke på «legg til venn». Nå er det bare og vente nervøst på om han bekrefter eller ikke.
