Nytt kapittel! ENDELIG! Håper dere klarer å leve på dette en stund til. Ja, det er sommerferie, så jeg burde forsåvidt ha masse tid til å skrive, men så er det dette at jeg har sommerjobb, og i tillegg skal prøve og trene og oppleve ting i sommer. Jeg elsker å skrive, men det er mer arbeid enn det ser ut som. Håper dere liker kapittelet!!
Det er nå Tirsdag, 27 dager etter Dakota.
Etter at jeg kom hjem i går, har jeg ikke fått den gutten ut av hodet mitt. Ansiktet hans er som tatovert inn i hjernen min, og jeg håper virkelig ikke at det er av typen man kan vaske av.
Etter jeg tok bildet av ham i går, spiste og drakk vi mens vi snakket om alt mulig. Vi var innom temaer som gamle minner, filmer, årstider og sjokolade. (Jeg foretrekker mørk sjokolade, mens han foretrekker hvit sjokolade)
«Hæ? Det er ingen som liker mørk sjokolade.» sier Dakota, og ler.
«Det er det vel, men det er INGEN som liker hvit sjokolade.» sier jeg, og Dakota rynker pannen og smalner øynene mens han ser på meg.
«Hva er det du stirrer sånn for?» spør jeg.
«Nei, jeg bare ser etter om du har noen synlige skader. Du må jo ha slått hodet ditt eller noe om du syns mørk sjokolade er bedre enn hvit sjokolade.»
«Skal jeg si deg noe?» spør jeg, og vifter med hånden at han skal komme nærmere. Da vi er så nærme hverandre at jeg kjenner pusten hans på meg, slår jeg han ertende i bakhodet.
«Au.» sier han, og ler mens han tar seg til bakhodet. «Du er egentlig ganske voldelig.»
«Jeg? Voldelig?» sier jeg med den ene hånden på brystet.
«Ja, du. Vi har kjent hverandre i en måned, møtes nå for tredje gang og du har slått meg TO ganger.» forklarer Dakota, og legger ekstra trykk på ordet to.
«Jeg tror det er du som har slått hodet ditt nå altså, for-»
«Faktisk var det du som slo hodet mitt.» avbryter Dakota, og peker først på meg og så på seg selv. Jeg bare ser på han i noen sekunder før jeg ikke klarer å holde maska lenger, og ansiktet mitt bryter ut i et smil.
«Ok, nå vil jeg ha litt mer informasjon.» sier Dakota, og lener haken sin i den ene hånden.
«Hva mener du med informasjon?» spør jeg, og lager gåseøyne med hendene mine ved ordet informasjon.
«Jeg vil vite mer om deg. Du er jo selve definisjonen av mystisk.» sier han, og gestikulerer med hendene.
«Jeg, mystisk? Hvordan?»
«Nei, jeg vet ikke. Du har ikke noe profilbilde på facebook for eksempel. Jeg var ikke engang sikker på om det var deg jeg snakket med altså. Jo, også er du bare veldig vanskelig og lese.» sier han, og tar så en slurk av cappuccinoen sin.
«Ok, det med facebook er rett og slett fordi jeg hater å bli tatt bilde av, og-»
«HVA?! Hater å bli tatt bilde av?!» roper Dakota, og flere folk i cafeen snur seg mot bordet vårt. Jeg gir dem noen unnskyldende blikk før de snur seg vekk igjen.
«Ja, jeg hater å bli tatt bilde av. Du var faktisk ganske heldig som fikk ta bilde av meg den dagen.» sier jeg, og tar en bit av croissanten min.
«Jeg som trodde du var sjelevennen min, og at vi skulle gifte oss og få 4 barn. Vi skulle kalle dem Alex, William, Vincent og Ace. Også skulle vi bo i et stort hus i et fint nabolag, ikke sånn fint som i snobbete, men fint som i fint. Også skulle Will, Vince og Ace være veldig overbeskyttende over søsteren sin også-»
CITEȘTI
Gutten med kameraet
Ficțiune adolescențiVinner av Hvattis 2017 og The Pluviant 2017. «Du er den eneste jenta jeg noen gang har møtt, som slår pusten ut av meg. Og jeg sier ikke det bare fordi du står på badet mitt i undertøyet, men fordi jeg mener det.» Jeg lo litt av det siste. «Men hva...
