PRETEND

Stemme som snakker for oss

Folk har begynt å strømme inn døra. Det ligger allerede massevis av plastikkopper over alt på gulvet nede.

Jeg vet at Caleb ba meg holde meg på rommet, men hallo, jeg er søtten år og vil få med meg det som skjer i verden, det er ikke sånn at Caleb bare kan ta tilbake den pizzaen heller. Det ligger igjen en halv pizza i en pappeske på sengen min. Jeg stirrer på den og kjenner at magen sa stopp for tre biter siden. Brusen har jeg allerede drukket opp og jeg blir stadig mer tørst. Jeg reiser meg fra sengen og tar med meg den tomme flasken. Går ut av rommet og ned trappen.

"Ey! Du skulle holde deg på rommet!" Caleb kommer gående mot meg med senkede bryn. "Kan du roe ned litt eller? Jeg skal bare ha litt mer å drikke, hvis du vil at jeg skal bli der så gi meg to flasker med brus neste gang!" Jeg gir han et stygt blikk og presser meg gjennom mengden med folk som hopper rundt omkring etter musikken. Det stinker allerede av alkohol her, og det er ikke mer enn tjue minutter siden folk begynte å komme. Plutselig blir jeg dyttet til siden og kjenner at jeg mister balansen. Armene mine går automatisk ut til begge veier. For å gripe etter noe å ta tak i. Plutselig slår jeg til en fyr i ansiktet med flasken jeg har i den ene hånden uten at det var meningen. Jeg kaprer meg til balansen og stopper opp for å se om jeg kjenner fyren jeg slo til. Han holder seg til pannen og ser sur ut.

Han fjerner hånden og da ser jeg at det er en fyr jeg kjenner til.

Faen hvorfor må det alltid være han?

Adam Carson, hvem ellers?

Vent, hva i alle helvete gjør Adam her? Han er i mitt hus, shit jeg ber jo om en billett rett i graven.

"Først maten, så løper du på meg, og nå slår du til meg med en tom brusflaske." Han ser passe sur ut. Blikket er litt sløvt. Jeg kan kjenne lukten av alkohol. "For sikkert tredje gang, det var ikke med vilje!" Jeg prøver å overdøve musikken, men det ser ikke ut til at det hjelper han så veldig. "Hæ?!!" Roper han og flytter seg litt nærmere for å høre hva jeg sa. "Glem det!" Jeg beveger meg bort fra han og ut på kjøkkenet hvor det ikke er så mange folk.

Fy faen så mange folk Caleb har invitert. Man skulle trodd han hadde sendt ut en invitasjon til alle på hele vennelista på Facebook eller noe.

Caleb blir venner med alle på Facebook, han driter i om han kjenner dem, er det pene jenter, eller gutter som ikke er retard så poff! Venner...

Jeg hiver flasken i søppeldunken under vasken og åpner kjøleskapet for å se om det er noe drikke som frister. Kjøleskapet er helt oppfylt med øl av forskjellige slag. Jeg tar ut noen bokser for å se om jeg finner noe juice eller iste bakerst. Men jeg finner ingenting.

Hva Søren? Jeg mener da at det sto en kartong med iste der tidligere i dag.

Jeg setter inn boksene igjen og snur meg rundt og ser at to gutter står og blander alt slags tull i isTeen de har tatt. Det der kan da umulig bli godt. Jeg lukker igjen kjøleskapet og går litt nærmere. Den ene er Jonathan. Han står og heller oppi alt han finner. Jeg går forsiktig bort og prøver å få øyekontakt med Jonathan.

"Takk for at du ødela isTeen min da." Sier jeg spydig og får øyekontakt med han.

"Halla Kendall! Er du her også?" Jeg gir han et rart blikk. "Hvorfor skulle jeg ikke vært i mitt eget hus?" Han bare ler høyt og setter fra seg en tom ølboks. Han prøver å skru på korken på isTeen før han plukke raden opp og rister den. Fyren ovenfor han, som ikke ser så aller verst ut, står og ser på at han rister kartongen opp og ned. Så skrur han av korken og hiver den på gulvet før han smaker på det han har blandet sammen. Etter to store svelg ler han bare og gir den til den andre fyren. Jeg slipper ut et lite glis før jeg går fra dem og inn i stua igjen for å komme meg opp til andre etasjen igjen. Jeg går forbi to jenter som driver å drar av seg genserne sine foran to gutter.

Dere er desperate, vennligst gå ut av huset mitt takk.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke møte på Adam. Enten dro han hit kun fordi det er fest, eller så er han faktisk venner med Caleb. Og hvis de to er venner, så kommer det til å plage meg. Jeg ser på klokken på telefonen min. Det er fortsatt over en time til Carly og Emely kommer. Hvordan i alle dager skal jeg overleve dette?

Lev videre Kendall, da overlever du.

Jeg kommer borti hvert fall ti stykker jeg ikke kjenner, noen fra klassen over, og noen venner av Caleb som jeg tror jeg har sett før. Jeg får plutselig øye på Adam i samme retning som jeg går. Jeg stopper opp og prøver å finne en annen vei, men neida, der står det et bord i veien, og der står det halvnakne jenter i veien.

Når ble huset mitt en labyrint?

Jeg blir nødt til å gå rett frem, jeg vil helst ikke komme i kroppskontakt med de halvnakne jentene som stinker av alkohol og røyk. Jeg prøver å se i en annen retning enn Adam mens jeg passerer han. Han lar ølboksen stå på hodet over munnen hans mens det renner på. Han stopper opp og ler sammen med noen andre fyrer. En av dem ser ut til å være Michael.

Yay, enda en fyr jeg kjenner og ikke vil møte på.

Jeg har kommet til den delen hvor jeg passerer ham, men akkurat idet jeg går forbi slenger han albuen bakover som om det skulle vært en rykning og den treffer meg i overarmen så jeg faktisk får litt vondt. Jeg stopper opp, han snur seg fordi han merket at han traff noe. Plutselig blir vi stående med øyekontakt. Ansikt til ansikt. Uten å si noe. Det er som om det går en lydbølge mellom oss. En stemme som snakker for oss. Det eneste problemet er at ingen av oss skjønner hva den stemmen sier.

------

Kapittel nummer to på kapittelrushet.👌🏼
Innrømmer med en gang at jeg syns Adam er litt nais😍🙈

Fortsatt Merry Christmas!❤️🎅🏼

⚠️VOTE & COMMENT⚠️