PRETEND

Flott start på dagen

TIRSDAG

Idet jeg akkurat skal til å gå ut døren hjemme for å dra på skolen kommer det inn en melding på telefonen fra Caleb. Jeg åpner meldingen og leser den.

*Ligger PC'en min igjen hjemme?* står det. Jeg kjapper meg opp trappen for å rekke å sjekke om PC'en hans ligger igjen her fra da han var her sist. Jeg løper inn på rommet hans og sjekker.

Jepp, den ligger der.

Jeg sender en melding tilbake og skal til å gå ned trappen mens jeg ser på telefonen.

*Ja, den ligger her.* svarer jeg og sender den.

Akkurat et halvt sekund etter at jeg har sendt meldingen klarer jeg å bomme på et trinn og plutselig går alt rundt. Jeg kjenner bare at kroppen treffer trinnene hele veien ned til første etasje.

Og jeg skal si deg det gjør vondt!

Jeg ender opp med å slå nesa hardt i det nederste trinnet med et dunk. Telefonen føyk ut av hendene mine halvveis ned. Nå ligger den på gulvet nede med skjermen mot gulvet. Jeg tar meg til hodet og kjenner at det er til å gråte av. Jeg reiser meg langsomt opp og stopper opp så fort jeg kjenner noe renne fra nesa mi.

Blod.

Jeg holder hånden under mens jeg reiser meg og kjapper meg bort til kjøkkenet for å finne papir. Hånden min fyller seg opp med blod på vei mot kjøkkenet. Jeg grabber etter papir og stapper det opp mot nesa før det blir blodbad på gulvet.

Kan det bli noe verre nå?

Ojsann, der kjørte bussen forbi også. Hurra, for en flott dag.

Jeg ser at blodet stadig blir rødere mens jeg passer på å lene meg over vasken. Det ringer på døra i samme øyeblikk.

"Bare kom inn!" Roper jeg mens jeg holder papiret hardt mot nesa.

"Kendall?" Hører jeg Adam sin kjente stemme si fra gangen.

"Ja, jeg er her." Svarer jeg og prøver å tørke vekk blodet.

"Hva faen er det du holder på med?" Spør han bak meg.

"Blør." Svarer jeg og hiver det overfylte papiret i søpla. Jeg lener meg over vasken igjen og lat det drikke nedi. Adam kommer opp ved siden av meg og lener seg litt for å se på meg.

"Kan jeg spørre hvordan du klarte det der?" Spør han og ser rart på meg.

"Du vet når man går ned en trapp mens man driver på telefonen?" Spør jeg og klemmer på toppen av nesa mi.

"Du gjorde akkurat det og tryna ned?"

"Jepp..." Svarer jeg og sukker. Adam tar et nytt stykke papir og krøller det litt sammen.

"Vel, da får du kanskje bli kvitt det på riktig måte." Han vipper hodet mitt bakover i stedet for fremover og legger papiret ved neseborene mine. Jeg kjenner at litt av blodet renner ned på overleppa mi. Han tørker det vekk og blokkerer resten inne i nesa.

"Du, det der føles bare jævlig ekkelt." Sier jeg og kjenner en ekkel følelse inni nesa.

Sånn seriøst, det føles som om noe svømmer rundt inni der.

"Jeg vet, men jeg har hatt nok av blodige neser til å vite at du skal gjøre sånn."

Jeg ser rart på han mens han står og stirrer på nesa mi. Jeg står med bakover bøyd nakke og kjenner allerede en krampe på vei.

"Men jeg har hørt at man skal lene seg fremover og klemme på toppen av nesa." Sier jeg og begynner å tenke for mye på hvordan det skal gjøres.

"Og hvordan syns du det gikk?" Spør han og klemmer hardere på nesa mi. Jeg blir bare nødt til å åpne munnen og puste med den.

"Jammen, folk sier at det funker." Fortsetter jeg.

Men det er jo sant, jeg har hørt at man skal lene seg fremover og klemme på toppen av nesa. Hvorfor har Adam rett nå??

Han hiver papiret og bytter ut med et nytt. Jeg kjenner at det ikke renner mer, nå fjerner han bare det røde rundt nesa mi og hiver papiret.

"Sånn. Skal du ha skyss til skolen?" Spør han og går mot utgangen.

Gjerne det. Bussen ville ikke vente til jeg ble kvitt neseblodet så...

Jeg følger etter han bort. Jeg ser at Thunder ligger og daffer på sofaen. Rett dør jeg går ut i gangen kommer foten min borti noe på gulvet. Jeg ser ned på telefonen min og bøyer meg ned for å plukke den opp. Jeg tør ikke engang se på skjermen i tilfelle den er dø. Adam snur seg og ser ned på telefonen min.

"Rip." Sier han før jeg i det hele tatt har snudd telefonen.

"Du vet jo ikke om den døde." Sier jeg nervøst.

Tør fortsatt ikke å snu den.

"Så snu den da." Svarer han og nikker mot den.

Nei! Jeg tør ikke sier jeg jo!

Jeg biter meg i underleppa og tenker på hvor lite penger jeg egentlig har til å kjøpe en ny.

Jeg snur den rundt.

"Helvete også..." Mumler jeg surt.

"Ja, det er noen riper det der ja." Sier Adam og ser på de hundre ripene i den knuste skjermen.

"Nå gir jeg opp livet." Sier jeg og slenger ut med armene.

"Nei, du trenger bare å gi opp telefonen." Ler Adam. Jeg gir han et surt blikk.

"Men jeg går ut i fra at telefonen er livet ditt... Så da er det bare å gi opp livet ja."

Tusen takk for en støttende og kjærlig fyr du er.

"Funker den da?" Spør han og nikker ned på telefonen. Jeg trykker på knappen og ber til Gud om at den skal lyse opp.

"Jepp, heldigvis. Så jeg er ikke helt utelukket fra verden." Sier jeg og kjenner en lettelse idet lyset kommer opp på telefonen.

"Bra, da er du ikke umulig å få tak i." Adam går ut døra og etterlater den åpen for meg. Jeg går ut etter han og lukker døra bak meg, låser igjen og legger nøkkelen på det topp hemmelige gjemmestedet.

Under dørmatta.

Vi går bort til bilen til Adam som allerede står utenfor huset mitt. Adam setter seg inn bak rattet og jeg ved siden av før vi drar avgårde til skolen etter en litt treig start på dagen.

---------

3 kapitler igjen av PRETEND!

Nå er det nøyaktig 2 uker (14 dager) til PRETEND har vært på #1 plass av ungdomsfiksjon/Teenfiction i 100 dager🙌🏼🙌🏼 det skal vi klare!!

Sorry for lite oppdatering i det siste. Har vært borte og litt forskjellig, såehhh. Men jeg TROR at PRETEND blir ferdig innen påsken er over. (Jeg VET ikke!!! Jeg T R O R!) slutten på boka og starten på bok 2 er ferdig planlagt og tenkt gjennom, så jeg står ikke fast lenger. Hurray!

⚠️VOTE & COMMENT⚠️