PRETEND

Barnslig

"Bare en gammel venn av meg, hvordan det?" Spør han og ser på meg.

"Ingenting..." Mumler jeg og lener meg godt tilbake.

"Vel, du får kose deg her. Jeg stikker ned og opplyser Adam om situasjonen." Smiler han lurt før han lukker døra helt og jeg hører stegene hans bortover gulvet utenfor.

Okei, så jeg skal liksom bare sitte her og kjede livet av meg. Jeg må sitte her og tenke på at jeg har en hund hjemme som sikkert sitter og venter på mat, og at jeg har en nabo som snart kommer til å få hjerteinfarkt så snart han har fått en telefon fra Jacob. Påstår han i hvert fall.

*

Etter å ha sittet her alene i et stille rom i omtrent tre timer hører jeg endelig en lyd utenfor døra, og den går deretter opp. Jeg sukker for meg selv idet drittsekken titter inn.

"Du sitter her ennå ser jeg." Sier han fornøyd.

"Har jeg noe valg?" Spør jeg og ser dumt på han.

"Egentlig ikke." Svarer han og kommer lenger inn i rommet.

Da trenger du ikke nevne det engang...

"Du, jeg snakket med typen din jeg..." Smiler han lurt og ser ned på meg.

Faen.

"Og?" Sier jeg for å få han til å fortsette.

"Og, jeg fikk beskjed om at jeg er så godt som dø så snart han får tak i meg. Noe han ikke gjør." Smiler han og gir meg et kort nikk.

"Vet du hva? Det må være veldig stas for faren din som er politimann, og ha en sønn som går rundt og kidnapper folk assa. Er flott å ha på seg vettu." Sier jeg og ser på han med et fake imponert blikk.

"Morsom du. Synd det ikke slår an."

Det slår da an hos noen.

"Men uansett, jeg fortalte selvfølgelig ikke hvor du var, for så dum er jeg ikke."

Jo det er du.

"Så hva skjer nå?" Spør jeg oppgitt.

"Vel, så snart Adam har gitt meg det jeg vil ha, slipper jeg deg ut."

Ååååå dette er akkurat som på en teit film jo! Voks opp og vurder å se på en annen kanal!

"Og nøyaktig hva er det du vil ha?" Spør jeg og ser opp på han mens jeg lener bakhodet til veggen bak meg.

"Det, er noe du ikke har noe med." Han blunker til meg.

Æsj, hold de ekle øynene dine utenfor mitt rekkevidde.

"Jeg må nesten stikke ut en tur, men kompisen min her blir, så det er ikke vits å prøve seg på noe."

Hva skulle jeg prøvd meg på? Skrike?

"Og hvor skal du hen da? Ut og kidnappe noen fler?" Spør jeg dumt.

I en lynrask bevegelse tar han tak i halsen min med den ene hånden og holder den frie hånden min nede med den andre. Jeg skvetter til og kjenner at det blir vanskeligere å puste etter hvert. Han bøyer hodet mitt mer bakover så vi får ordentlig øyekontakt og han er bare ti centimeter unna meg.

"Dropp spydigheten Gamino. Den hjelper deg ingen steder." Sier han dypt rett i ansiktet på meg. Han rykker hardt til før han slipper både halsen og armen min. Jeg trekker litt etter pusten og blir stille til han har gått ut av rommet.

Når han har gått ut blir jeg sittende og tenke på hva i helvete jeg sitter fast i. Jeg kunne vært hjemme nå. Med den litt for lekne hunden min, og sikkert fått Adam på døra, som vanlig. Hvorfor må alt skje med meg hele tiden? Og på toppen av det hele, sitter jeg her alene, og har blitt kidnappet av en amatørmessig kidnapper som ikke tør å angripe Adam direkte.

Livet er så herlig!

*

Hodet dunker igjen. Jeg åpner øynene og merker at jeg må ha sovnet. Det er mørkt i rommet. Det eneste lyset som er her er lyset fra månen utenfor vinduet som legger en grå og blå farge i rommet. Jeg kjenner at øyelokkene er tørre og vonde å blunke med. Jeg gnir meg i øynene med den hånden som ikke er lenket fast og puster tungt ut. Jeg ser meg rundt i rommet for å sjekke om det er noen klokke her et sted.

Ja det er det. Det henger en over døra.

Den viser halv tolv på natten. Jeg gjesper lavt og prøver å sette meg litt mer komfortabelt.

Hvordan har Jacob tenkt over at jeg kanskje må på do innimellom? Og blir sulten? Han er virkelig en amatør.

Synd for han om han finner tiss i senga. Ikke døm meg, må jeg så må jeg.

Men jeg gjør det ikke... Slapp av.

Det som skyter inn i tankene mine nå, er om noen har vært innom her mens jeg sov. For det er jo bare ekkelt. Enklere enn når jeg ligger og stirrer på Adam mens han sover. Det er ikke ekkelt, det er bare litt creepy. Det er en forskjell. Merk dere den.

Skal jeg legge meg til å sove igjen? Hva mer skal jeg liksom gjøre resten av natten?

Plutselig åpner døra seg og jeg skvetter til med tanken på at jeg ikke hørte noen skritt utenfor.

"Fortsatt våken?" Spør Jacob og ser på meg. Han skrur på taklyset så han ser meg bedre.

"Jeg våknet akkurat." Mumler jeg og setter meg litt mer opp.

"Det kommer ikke til å skje noe i løpet av natten uansett, så det er nok bare å legge seg igjen."

"Litt vanskelig når jeg sitter fast her da." Sier jeg og rykker hardt i håndleddet som sitter fast.

"Slutt å klage." Sier han og himler litt med øynene.

"Nei, for jeg kunne vært hjemme nå. Men i stedet sitter jeg her, hos en skikkelig amatørmessig kidnapper og kjeder livet av meg fordi ingenting skjer." Klager jeg surt.

"Jeg foretrekker ikke akkurat å bli kalt en kidnapper. Jeg er bare ute etter det jeg vil ha, og er villig til å gå langt for å få det."

"Å herregud, går det ikke an å vokse opp eller? Kan du ikke bare ordne opp i dette med Adam i stedet for å blande inn meg? Det er så jævlig unødvendig!" Jeg angrer plutselig litt på den sure holdningen min, med tanke på hva han gjorde sist han var her inne.

"Jeg tror du kan roe deg ned litt. Dette er ikke ment personlig mot deg. Jeg måtte bare gå denne veien fordi Adam er umulig å lure unna."

Hva i helvete skal det bety?

"Syns fortsatt det er barnslig." Sier jeg og lener hodet inntil veggen bak meg igjen. Jacob biter seg i overleppa, og det er like før jeg kan se røyk komme ut av ørene på han.

------------

OKEI! Så jeg satt egentlig oppe til 00.00 i natt og skrev dette kapittelet! Og jeg var ferdig med det klokka 23.57!!! MEEEEEEN, SÅ GIKK INTERNETTET!! Så det var egentlig meningen at det skulle komme ut et kapittel i går. Men jeg legger det ut nå i hvert fall. Kos døkk.

Hakke no Q, så comment noe random.

⚠️VOTE & COMMENT⚠️