PRETEND

Hjemløs hund

Jeg sitter foran TV'en hjemme. Klokka er seks på kvelden. Jeg har fått på meg joggebuksa og en hettegenser.

Militærfarget!!

Jaaa det stemmer, den er nyvasket! Er så glad!

En episode av CSI går på TV. Jeg er bare på sesong sju av den ennå, så jeg har igjen litt for å si det sånn. Plutselig kommer det inn en melding på telefonen min. Jeg strekker meg til bordet og tar den opp.

Det er fra pappa. Jeg åpner meldingen og leser.

Pappa: *hei du, husker du den hjemløse hunden som havnet hos dyrevernet som vi var og hilste på for to år siden?*

Det kom helt random inn på meg.

For to år siden var jeg og pappa på besøk hos en kusine av pappa som jobber i dyrevernet. De hadde funnet en border collie hannhund som hadde gått rundt i byen uten mat i mange dager og ble født på gata. Den var bare en liten valp på den tiden. Jeg husker ennå at jeg maste hodet av pappa for å få han, og på den tiden ga jeg han til og med et navn i håp om at det ville gjøre så pappa ga han til meg.

Men han gjorde det ikke.

Lol.

*Ja, jeg husker han. Hvordan det?* svarer jeg.

Jeg kalte hunden for Thunder. Det husker jeg ennå. Hvis han ennå lever, er han vel ikke en liten valp lenger. Han har forhåpentligvis vokst litt.

Å nei, tenk om pappa kommer til å fortelle meg at han har forlatt oss nå.

Nå ble jeg jo lei meg.

Det plinger i telefonen igjen. Jeg sjekker meldingen og kjenner en liten sommerfugl flakse rundt i magen når jeg er ferdig med å lese.

*De har ikke plass til han der han er nå, så hvis du vil kan jeg sende han bort til deg, i stedet for at han skal avlives.*

Jaaaaa, jeg vil ha han. Jeg savner han faktisk litt. Han var jo så latterlig søt.

*Helt Okei for meg! Bare å sende han hit. Lover å ta vare på han!* svarer jeg og ender det med mange smilefjes.

*Jeg håper ikke du har glemt hva du kalte han for to år siden?* får jeg tilbake. Jeg skriver fort på tastaturet til svar.

*THUNDER!!!* etterfulgt av fire hjerter i forskjellige farger.

*Flott, da er han hos deg til søndag, regner jeg med.*

Nå fikk jeg endelig litt glede i meg igjen. Jeg sitter og ler litt for meg selv av det. Jeg hadde faktisk aldri trodd at Thunder kom til å vise seg i livet mitt igjen, men her sitter jeg da, i joggebukse og hettegenser, foran TV'en en fredagskveld, med beina på bordet, og har nettopp funnet ut at jeg skal få en hund jeg bare kunne drømme om for to år siden.

Jeg føler meg som en liten unge igjen! Endelig fått det jeg peker på!

Plutselig ringer det på døra og jeg skvetter litt til. Jeg tar beina ned fra bordet og rister av meg smuler fra potetgullet jeg spiste i sta, retter på klærne og går bort for å åpne.

Jeg lukker opp døra og sukker på sekundet jeg ser hvem som står der.

"Gå ut av livet mitt, vær så snill." Sier jeg og lener hodet mot døra.

"Hva faen går det av deg?" Spør Adam surt og ser på meg.

"Hva er det jeg liksom har gjort nå da?" Spør jeg oppgitt og himler med øynene.

Jeg ser så fæl ut at man skulle trodd jeg var full.

"Hva i alle dager fikk deg til å søle en glovarm kopp med kaffe over Cassandra på en offentlig kafé?"

Okei, så vi er der ja.

"Jeg hadde veldig lyst." Smiler jeg som den lille ungen jeg er.

"Hva tenkte du på?!!"

"Jeg tenkte, at hvis jeg søler en full kopp med varm kaffe over den hvite buksa hennes, ville jeg få en liten hevn for at hun sa at hun ønsket å ødelegge alt for meg. Noe mer du lurer på?"

"Kan du ta noe seriøst for en gangs skyld?" Spør han.

"Næh, jeg må slutte å ta alt så seriøst, det sliter på meg." Sier jeg trøtt og smiler.

"Kendall?" Sier han plutselig i en rolig spørrende tone.

"Ja?" Svarer jeg med halvåpne øyne.

"Du har ikke drukket?"

Og der kom det ja.

"Nope. Bare brus, kaffe og litt vann. Hvordan det?"

"Da er du i hvert fall jævlig trøtt." Sier han og gransker hvordan jeg står som om jeg skal til å sovne her og nå.

"Blir trøtt av sånne kjedelige tullinger som deg vet du." Sier jeg med et smil og gransker han tilbake.

"Wow, vi er der ja." Jeg nikker.

"Der er vi. Er det noe mer du lurer på, eller kan jeg bare lukke igjen døra?"

"Kendall, hva er det som skjer mellom oss nå? Etter at Cassandra kom tilbake har alt vært så fjernt, jeg liker ikke at det er sånn."

"Da får du be henne holde kjeft og ikke si slike ting til meg da vet du." Sier jeg og legger all vekten min på et bein.

"Hva har hun sagt?" Spør han uviten.

"Vel, jeg var på kafeen i sta, da kom hun bort og satte seg med meg. Da fikk jeg høre det at hun ga blanke faen i meg, og kom til å prøve å ta deg tilbake uansett hvordan forholdet mellom oss to var."

Han skal til å åpne munnen, men jeg kommer han i forkjøpet.

"Men hun trenger ikke bekymre seg for det lenger, er ikke så mye å ødelegge her lenger." Smiler jeg.

"Hva mener du med det? Jeg vil ikke bli sammen med Cassandra igjen. Kendall, vær så snill."

Jeg rister sakte på hodet.

Seriøst jeg ser ut so men full boms akkurat nå.

"Nope. Ikke. Jeg har ikke tenkt til å kaste bort tiden min på folk som bare kaster bort tiden min lenger. Så du får ha takk for den lille stunden den varte. Men du virker ikke som du klarer å holde deg til én person av gangen. Så som sagt, du får ha et fint liv Adam. Jeg er ferdig"

Og så lukker jeg døra med et smil.

Hva faen gjorde jeg nå?

-----------

Vet ikke om dette er det siste for i dag. Kanskje. Idk. Må jobbe litt først, hehem...😶

Q: deres mening om oppførselen til Kendall mot Adam nå?

⚠️VOTE & COMMENT⚠️