månestreet

kapittel 1

Stormpels våknett med ett rykk
da sola sto opp. Det var på tide og dra. Klanen hadde kastet han ut. For en eller annen grunn som han ikke ville snakke om. Han viste at klanen var på sporet av han men de kommer ikke til og finne ham. Takket være løvvinge. Hun hadde gitt han en urte som kunne fjerne lukten Tordenklan av han. Han dro mot furu trærene. Han tenkte så mye på klanen Hans. Medesinkatten løvvinge,og lærlingen hans vasspote. Og savner vennen hans snøpels. Han var litt forelsket i henne. Til slutt følte han at noe var bak han. Han tok ut klørne og snudde seg fort.Til slutt ble han kastet hardt i bakken. Han spurtet og vred seg unna. Og styrett i fiendens øyne. Hvem er du? Sa han. Det var en vakker lys grå hunnkatt med isblå øyne. Jeg er vindskjær. Sa hun og spyttet. Og klatret opp ett tre.Han fulgte etter henne. Hun så på han. Hvorfor følger du etter meg,sa hun. Ehhhh sa stormpels. Jeg lurer på hvor du skal. Fant han på. Jeg skal til månetreet og hoppet ned. Månetreet sa du. Ja månetreet. Sa hun hvorfor det sa han. Hun snudde seg. Og så på han. Det er privat. Ok,sa han. Kan jeg bli med. Sa han. Ok sa hun. Vi kan ha leir her. Sa hun. God natt. Mjauet hun.

Hallo!hallo! Det er morgen. Sa hun. Vi skal dra nå. Ok. Beklager at jeg var litt gretten i går sa hun. Det er greit sa han. Men hvor kommer du fra. Jeg kommer fra en gruppe katter. Det er en stamme. Sa hun. Så egentlig heter jeg vind i skjærne. Ok sa han. Men når du mener stamme mener du også jaktmarkeres stamme. Ja sa hun. Er du sjent der. Nei ikke akkurat. Men jeg har hørt om den. Det er en lang historie. Akkurat da de gikk mot en blad haug stanset vindskjær. Hva er det? Sa han. Hører du det.Nei. Sa han. Plutselig kom det ett vrak og begge falt ned i ett stort hull. Og ned i noen grotter