kapittel 13

0 0 0
                                        

Stormpels, så vindskjær pekte med halen mot skyene. Han så der vindskjær pekte. Han så bare skyer, og så, så han, fjellene! Utbrøt han. Vindskjær, og stormpels hoppet av glede. Nå, må vi bare finne en måte og komme oss ut av dette monsteret, mjauet vindskjær. Jeg tror det er lurt hvis vi venter til monsteret stopper, mjauet stormpels. Og så stoppet monsteret akkurat. Vel det var flaks, mjauet, vindskjær. Kom, mjauet vindskjær. Og så hoppet hun over det lille gjerdet. Stormpels fulgte etter. Og så, så de ett tobeining rede. Kom igjen, mjauet vindskjær, vi må komme oss til fjellene, mjauet vindskjær.

Det var natt, vindskjær og han hadde gått en stund. De kom nærmere og nærmere fjellet. Og så sto de rett foran fjellet. Da kan vi begynne og klatre opp fjellet, mjauet vindskjær klar. Okei, dette klarer vi, mjauet stormpels modig. De begynte og klatre. Han hadde allerede klatret opp mange steiner. Og så kom de etter hvert til toppen av fjellet. Der! Mjauet vindskjær og pekte, mot et stort hull i fjellet på den andre siden. Vi må komme oss ned den bratte bakken, og så må vi komme oss opp til det andre fjellet, og vi må også ta en litt farlig vei, mjauer vindskjær fort. Jeg tror at det er lurt vis vi venter til i morgen, mjauet stormpels. Fordi da får vi sovet litt, og fått opp kreftene våre, mjauet stormpels. Du har vel rett, mjauet vindskjær. Jeg drar på jakt, og du kan finne et sted og sove, ok? Mjauet vindskjær. Ok, mjauet stormpels. Da drar jeg, mjauet vindskjær. Vær forsiktig! Ropte stormpels beskyttende etter vindskjær.

månestreetWhere stories live. Discover now