Badboy right in the middle

#7

Chloe's POV

Når jeg kommer inn har hele gjengen et stort smil limt fast i kjeften. Aldri sett noen større smil før.

"Du kom!" Hører jeg en litt for glad stemme komme mot meg. Jeg ler smått. "Hvorfor skulle jeg ikke komme?" Jeg blunker til Luke. En skapning stiller seg ved siden av han. Skapningen har nærmest svart rotete hår med et lite søtt ansikt. Skulle ikke forundra meg om han også har et skummelt etternavn, selvom han har et så søtt ansikt. "Umm.. Hei." Svarer jeg med et smil. Eller jeg prøver. Mest sannsynlig ble det et av mine rare grimaser. Det tar sin tid før han svarer meg. "Hei..?" Og selvfølgelig kom svaret hans mer ut som et spørsmål. "Hvem er du?" Jeg prøver, ikke klandre meg! Han klør seg baki hodet. "Dylan, du?" Jeg nikker etter at han svarer som en bekreftelse på at jeg hørte hva han sa. "Chloe Sanders." Utrykket mitt blir til en enda verre grimase, hvis det i det hele tatt er mulig. "Etternavnet hans er Deadhead." Skyter Cameron inn. Gutten med det bustete håret ser fort opp på kompisen sin med et irritert uttrykk. "Hun trengte ikke å vite det." Svarer gutten litt lavere. "Joda." Svarer Cameron tilbake. "Skjer med at etternavnene deres er så mørke og skumle?" Spør jeg dem. Cameron ser på meg nærmest som et spørsmålstegn. "Hva mener du?" Spør Dylan, han ser også ut som et stort spørsmålstegn. "Liksom du heter Deadhead til etternavn, Cameron og Cayden heter Black, Ashton heter Dark og Simen heter Darkwood. Creeper meg egentlig litt ut." Jeg drar opp på skuldrene. "Det er vel bare en tilfeldighet at vi ble kompiser, you know?" Han blunker til meg. "Jepp, I know." Svarer jeg, som fører til at de alle ler. "Men kom inn og hils på resten av gjengen." Svarer Ashton som har stått ved siden av meg, nærmest like stille som en mus. Jeg nikker.

Når jeg får endelig kommet inn i stuen, ser jeg alle guttene ligge hengslet oppå hverandre i sofaen. Men det er ikke bare det jeg legger merke til, det jeg legger merke til er at det er ingen andre jenter her enn meg..? Jeg går bort til sofaen og hopper oppå personene. Ulike stønn og banneord utbryter under meg som fører til at jeg ler hysterisk høyt. Men om jeg flytter meg? Nope. De får leve med det. Jeg veier ikke så mye uansett.

"Chloe gå av!" Ler Oliver, det virker som om han strever litt med å puste, men om jeg skjenner han riktig. Later han som at han ikke får puste, bare for å få meg vekk. "Synd det, jeg går ikke av med mindre noen løfter meg opp." Og akkurat nå angrer jeg på at jeg sa den siste delen av setningen, for i det jeg sier den, tar noen hendene sine langs midjen min og løfter meg opp. "Jammen, åååå!" Bryter jeg ut, som fører til at personens brystkasse begynner å riste. Av en eller annen grunn føler jeg meg også trygg i armene hans. Som om jeg bare har lyst til å være i hans nærvær hele tiden. Men om jeg egentlig har lyst til å innrømme det for meg selv? Nei, ikke akkurat. Hvis jeg skal være ærlig, er jeg litt redd for å være her. For hvem vet hva de kan gjøre?

De er badboys'a, og det vil de alltid være. Jeg er på en måte goodgirl'en med det ish plettfrie vitnemålet. Har aldri skulka eller forsovet meg. Eller unngått leksene. Karakterene mine ligger på en femmer og opp. Kunne ikke ha vært mer stolt.

Og det jeg vet veldig godt, det ish plettfrie vitnemålet mitt kommer ikke til å vare lenge hvis jeg skal begynne å henge med dem som jeg gjør nå.

"KAN NOEN FIKSE MER POPCORN!?" Hører jeg et brøl lengre borte i sofaen, eller for å være presis.. gulvet. "Jada, jeg kan fikse det." Jeg snur meg mot stemmen. Det perfekt ansiktet til Ashton viser at han ikke egentlig har lyst til det han svarte ja til. "Og du blir med meg." Hvisker han inn i øret mitt. En frysning renner langs ryggmargen min i det han akkurat kommer borti øreflippen min med leppene sine. Og i det siste sekundet er vi plutselig stående inne på kjøkkenet. Jeg sittende på en av barkrakkene og han stående borte ved mikrobølgeovnen og fikser popcornet. Blikket mitt ligger som vanlig oppå den fine, feilfrie kroppen hans. Mange spørsmål dukker også opp. Som, hvorfor var det akkurat jeg av alle jentene på hele skolen som fikk komme her? Og hvorfor er det bare meg av alle her som er jente?

"Hvorfor meg?" Spør jeg plutselig rett ut. Han snur seg og ser på meg med et spesielt uttrykk i ansiktet. "Hvorfor spør du om det?" Han kommer mot meg i en sakte fart mens han svarer. "Det er bare så uvant, ingen har noen gang ville være med meg, hvis vi ser bort i fra Caylee." Svarer jeg. Stemmen min holder på å knekke mens jeg snakker. For det jeg sier er sant. Ingen har ville vært med meg. De eneste gangene noen har ville vært med meg er for at de skal komme nærmere Leondre. Og når de vet de ikke klarer å komme nærme nok, kaster de meg vekk som om jeg bare er en søppelsekk. Han gir meg er blikk som er vanskelig å tolke. "Hva mener du med det?" Han står nå bare noe centimeter unna meg. Det er like før noen tårer renner ned. Og ja jeg vet. Det å begynne å grine av at ingen har lyst å henge med meg, betyr at jeg er svak. Men jeg har en lang bakgrunn for hvorfor. Før jeg begynte på videregående og før jeg fikk vite hvem Caylee og de mørke guttene var. Ble jeg mobba. Nesten hver dag ble jeg slått ned i bakken. Og hver måned ble jeg slått så mye at jeg holdt på å dø. Huden min var aldri normal hudfarge. Den var alltid blå eller gul eller masse kutt. Flere ganger hadde jeg bare lyst til å hoppe ned i fossen og ta mitt eget liv, eller blø til døden. Livet mitt har aldri vært rettferdig. Foreldrene mine var aldri hjemme, alltid på en eller annen reise med jobben, eller var på jobben hele dagen. Jeg fikk rett og slett aldri tid til å se dem. For når de først var hjemme sov jeg eller så var jeg på skolen. Og ja jeg var alltid på skolen, uansett om jeg ble slått ned midt i friminuttet eller rett før skolen startet. Jeg ville at alt skulle virke normalt, selv om lærerne fikk flere mistanker. Ingen fikk hindre meg i å prøve å ha et normalt liv. Men jeg viste selv at det var umulig for meg å få et normalt liv. Uansett hvor hardt jeg prøvde, visste jeg det. Noe som førte til litt rus og alkohol problemer når jeg endelig kom meg inn i en gjeng som ikke var så bra. Som jeg heldigvis kom meg ut fra når jeg begynte på videregående. Jeg kjenner plutselig en tåre renne ned skinnet mitt, men han tørker den fort vekk med tommelen sin. "Det er vanskelig å forklare." Når jeg svarer trekker han meg inn i en klem. De første sekundene står jeg inni armene hans, er jeg i sjokk. Men etterhvert begynte jeg å slappe av. Jeg følte meg for engangs skyld trygg. Det er ganske rart når jeg tenker på det, men det er det som er sannheten. Jeg føler meg trygg. Flere tårer begynner å renne ned og det er like før jeg starter å hulke. Jeg kjenner hånden hans plassere seg på ryggen min og starter sakte å stryke meg på ryggen. Så kommer de, hulkene. Enda flere tårer begynner å renne ned. Såvidt det egentlig går an.

"Hvor blir det av popc-" personens stemme stoppes fort når han merker hva som skjer. Jeg kan kjenne blikket hans blir liggende på oss. Men etterhvert fjernes det, og jeg kan høre han tar ut popcornet fra mikroen. Så går han ut til de andre. Ashton slipper fortsatt ikke klemmen, i stedet klemmer han hardere. Men etter en liten stund, som føles ut som sekunder. Slipper han sakte klemmen, og ser meg inn i ansiktet. Han tørker etterhvert også tårene mine.

På listen av hva jeg skal gjøre gjennom dette året stod det aldri at jeg skulle starte å gråte foran han. Aldri i livet om jeg hadde trodd på det om noen hadde sagt at det kom til å skje i fremtiden. Jeg hadde bare begynt å le og sagt, "dream on" men det skjedde. Bare for noen minutter siden var jeg innimellom de muskuløse armene hans og gråt. Gråt fordi fortiden min. Men det kunne hende at jeg ikke hadde vært her i dag. Hvis det ikke var for Leondre, hadde jeg vært så godt som død. For jeg har prøvd å tatt mitt eget liv flere ganger. Senest var i fjor. Rett før jeg begynte på videregående. Rett før jeg ble kjent med Caylee. Men det er ikke bare Leondre jeg skal takke. Caylee også. Hun var den personen som fikk meg til å komme tilbake til overflaten igjen. Hun behandlet meg som et vanlig menneske og ikke en feil født skapning som resten mener. For på utsiden ser jeg nærmest normal ut, men på innsiden ikke. Etter at jeg har blitt slått så mye og rusproblemet funket ikke alltid organene mine som de normalt ville gjort. Jeg havnet ofte på sykehuset i helgene, men kommer tilbake til skolen på mandagen igjen. Selv om jeg har store smerter. Men jeg vil være normal. Jeg vil ikke at fortiden skal hindre meg. Aldri om den får.

Og jeg har lovet meg selv en ting. Jeg skal prøve å ikke ta mitt eget liv. Men det kan fort snu. Hvis noen gjør et feil trinn, kan det føre til at jeg gjør det.

=====