Badboy right in the middle

#11

Chloe's POV

Det er kanskje gått 2 dager siden jeg snakket med guttene. Men det er flere grunner til hvorfor. Den første grunnen er fordi jeg har hvert borte fra skolen, for første gang i hele mitt liv. Andre grunnen er at jeg rett og slett ikke vil være i nærheten av dem. De gjør bare livet mitt mer om til et helvete, det vet jeg. Og den tredje grunnen er at jeg hører på hva folk sier, og når en person sier  'stikk og aldri kom tilbake' så stikker jeg og kommer ikke tilbake. Jeg er bare sann.

Det er fredag og jeg skal snart på skolen. Og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal si en dritt av det som skjedde på tirsdag til Caylee. Jeg skal bare late som om alt er normalt og prøve å holde meg unna de mørkkledde guttene. Noe jeg skal prøve resten livet mitt på. Selv om jeg tviler på at jeg kommer noen gang til å klare det.

Jeg går ut i bilen og starter motoren. Det er kanskje varmt og slikt, men egentlig så er høsten her. For en liten stund siden skulle den ha vært her egentlig. Men sann er det når du bor et sted hvor det egentlig nesten alltid er varmt.

Når jeg ankommer skolen, legger jeg merke til at bilene til guttene er der de alltid pleier å være. De svarte sportsbilene som er så lave at du nesten må krype deg inn i. Jeg kjører forbi dem og parkerer så langt unna dem som mulig, går fort inn på skolen mot skapet mitt og finner bøkene mine. Lettere kunne det ikke blitt, helt til jeg merket noe. Noe som ikke er normalt i det hele tatt. Caylee og Cameron, kysser? Kliner? Hvem vet, men fortsatt hva faen? I det Caylee skal se i min retting, snur jeg meg og gjemmer meg bak skapene. Hva har skjedd mens jeg har hvert vekke?

Jeg lener hodet mitt ut for å se om de fortsatt står der. Noe de ikke gjør, så jeg begynner å gå mot klasserommet. Flaks for meg har jeg ikke time med noen av dem. Jeg setter meg ned på plassen min i klasserommet og tar opp en tegneblokk. Det er ingen her, så det er ganske så stille. Jeg finner frem en blyant og et viskelær og begynner å tegne ett eller annet. Ikke vet jeg selv hva jeg tegner, men det begynner å ligne på en person. En gutt. Etter hvert merker jeg klasserommet fylles opp av elever. De fleste har jeg aldri snakket med. Jeg letter ikke blikket et sekund opp fra den lille blokken jeg tegner i. Plutselig setter noen seg ned på nabo plassen, men jeg flytter fortsatt ikke blikket. Alt for opptatt med tegneblokken min. "Um, hei." En ukjent stemme fyller ørene mine. Jeg drar endelig blikket mitt opp fra blokken og ser på den ukjente personen med et spesielt blikk, men samtidig følelsesløst blikk. Trekkene til den unge personen var ikke ille. Han så nærmest ut som en Gud. Hvem skulle ha trodd det? Jeg gir han et svakt smil og gjengjelder svaret hans. "Dustin." Svarer han og trekker ut hånden sin. Jeg tar den i mot, og hilser tilbake for å ikke virke uhøflig. "Chloe." Svarer jeg, han gir meg et svakt smil som svar. "Du er veldig flink til å tegne." Svarer han og peker på tegningen min. "Ehh.. takk?" Svaret kom som vanlig mer ut som et spørsmål enn et svar. Han smiler skjevt. "Ny?" Spør jeg lett. Han nikker med hodet og svarer et lite ja. Jeg skal til å spørre han om noe annet, men blir avbrutt av ringeklokken. "Eh.. Chloe?" Spør han meg plutselig og pirker meg på skulderen. "Ja?" Jeg snur meg mot han og gir han et smil. "Har du lyst til å vise meg rundt eller noe?" Spør han så, noe som fører til at jeg lyser opp. "Så klart!" Svarer jeg lystig og gir han en knoke. Han tar den i mot med et søtt glis klistret i ansiktet. "Jeg kan bare bli med deg bort til skapet ditt, så kan du vise meg rundt når du er ferdig der?" Spør han og stiller seg ved siden av meg. "God idé." Svaret jeg med er smil og setter kurs mot skapet mitt med han hengende etter meg.

"Så hvor gikk du før?" Spør jeg han mens vi er på vår lille tur rund på skolen. "En fucked skole." Er det eneste han svarer med en latter i stemmen. "Tro meg, det er denne å." Svarer jeg med et lite hint av latter i stemmen min og, noe som fører til at han ler høyere og med meg. "Åjasså? Her har jo jeg allerede blitt kjent med en jente som virker fantastisk, mens på gamle skolen var det ingen som i det hele tatt brydde seg om meg.." den latter fylte stemmen hans minskes etter hvert i setningen han svarer. "Jeg vet hvordan det er.." svarer jeg selv. Den latter fylte stemmen jeg hadde har ikke lenger latter. Latteren er på vei til å bli erstattet av hulking. Livet som ensom har jeg hatt følelsen lenge nok til å vite det bedre enn de fleste, som tror de er ensom. Men som bare har vært ensom i en liten stund, eller bare tror de er ensom for det er ingen som vil være med dem for en dag eller to.