Badboy right in the middle

#12

Chloe's POV

Allerede gått en uke, og her sitter jeg i parken alene. Ganske sent er det også. Både grusomme og gode minner strømmer inn i hjernen min bare av å se meg rundt. De fleste minnene er fra da jeg gikk på ungdomsskolen. Mobbingen, men også venner jeg fikk. Vennene jeg fikk, var kanskje ikke i et så godt miljø som de burde vært i. Men på den alderen hadde jeg ingen. Ikke engang foreldrene mine hadde jeg. Jeg bare satt for meg selv, med mindre jeg ble slått ned. Gjorde ikke en dritt. Så kom de nye vennene. Jeg havnet oppi feile gjenger tilslutt jeg å, som dem. Kanskje også den skumleste i byen, men når du ble kjent med folka ble de ikke så skumle som en skulle tro, er vel derfor jeg ikke synes de mørkkledde guttene er like skumle lengre. Er vel egentlig bare at jeg er redd for å havne oppi det samme på nytt.

Men også etter hvert fikk en tilknytning til den gjengen jeg var med før og ble glad i dem. De var som søsken for deg. Hjalp deg når du trengte dem. Jeg savner på en måte den tiden. Hvor jeg faktisk hadde mange venner som brydde seg om deg, selv om jeg ble mobbet. Ingen skulle tro at en kunne bli så tilknyttet til hverandre selv så dårlig situasjon alle sammen var i. Jeg savner dem virkelig. Etter jeg skulle begynne på videregående måtte jeg bare stoppe å henge med dem. Stoppe å komme i så dårlige situasjoner jeg pleide å komme i, hvor både dop og alkohol var en stor del av det hele. Ja, jeg var kanskje ofte full og dopet. Men det hjalp meg mot de store smertene mine. Ingen kan noen gang se for seg, de smertene jeg hadde. Smertene var ikke bare fordi jeg ble slått, men også fordi sjelen min ble knust flere ganger. Flere ganger enn en kan tenke. Eller telle.

Jeg skjenner plutselig en tåre trille sakte ned skinnet mitt. I tillegg merker jeg noen sette seg ned på benken ved siden av meg, men jeg orker ikke å flytte blikket mitt mot personen. Men det betyr fortsatt ikke at jeg ikke flytter blikket mitt. For det er personen som gjør det ved å flytte forsiktig på ansiktet mitt i en varsom bevegelse. I det jeg får se personen i øynene, skjenner jeg han igjen med engang. Uten at jeg selv klarer å følge med selv, fylles øynene mine med enda flere tårer. I en brå bevegelse gir jeg han en klem. Heldigvis klemmer han tilbake mens brystkassen hans rister, ikke helt sikker på om han ler eller gråter, men vi får bare satse på begge. Noe han mest sannsynlig gjør, for jeg kjenner han såpass godt. "Ååh Chloe! Jeg har savnet deg sånn!" Bryter han ut i en glad, men hulkende måte. Han klemmer meg enda hardere. "Jeg har savnet deg også Matty!" Gråter jeg nesten. Vi slipper ikke klemmen med det første... den varer og varer til evighetens visdom stoppes, men den lille stirre konkurransen vi har stopper ikke. Han flytter etterhvert vekk en hårlokk jeg fikk i ansiktet bak øret mitt uten å fjerne blikket sitt fra øynene mine. "Hvordan går det med deg egentlig?" Spør han meg etter en liten stund. Jeg trekker svakt på smilebåndet. "Helt greit egentlig. Har savnet dere ganske mye for å være ærlig." Svarer jeg. Han trekker selv på smilebåndet sitt i en søt bevegelse. "Jeg også." Svarer han og biter seg i underleppen sin. "Er du fortsatt med i gjengen?" Spør jeg han etterhvert. Han gir meg et stort smil og svarer et lite, "ja". Før han fortsetter på en ny setning. "Tror hele gjengen savner deg også... du burde bli med igjen." Sier han og flytter hånden sin fra kjeven min til skulderen min. "Kanskje, men jeg vet ikke om burde jeg det, jeg savner dere ganske mye uansett." Svarer jeg. Han smiler et stort smil mens han biter underleppen sin. Tilslutt klarer han ikke å la være, så han hiver seg over meg i enda en klem. Jeg begynner å le, noe han også begynner å gjøre.

Jeg løfter blikket mitt opp, og plutselig får øye på Ashton og Cayden. Ashton ser på meg med et stresset blikk. «Hva faen gjør du her Ashton?» braser jeg ut. Matty snur blikket sitt mot Ashton.

Jeg drar blikket mitt oppover den veltrente kroppen til Ashton. Den stramme t-skjorten gjør at skuldrene hans ser enorme ut. Under kanten på T-skjorten på armen ser jeg en tatovering strekke seg ut. Jeg løfter hodet mitt videre opp mot leppene hans. Helt ærlig har jeg falt hardt for denne gutten. Savner å være i hans samvær.