Eyes Closed

0.1

A S H E R

Jeg kan ikke noe for at jeg lyver hele tiden.

Jeg løy den gangen tanta mi spurte om jeg ble glad for julegaven for fire år siden, og jeg nølende fortalte at jeg elsket den gul- og grønnstripede genseren, selv om jeg hatet den med hvert bein i kroppen.

Jeg løy den gangen faren min satte seg ved sengekanten og så meg inn i øynene, imens han stilte spørsmålet om jeg ikke ville bli med ham til Wisconsin av egen beslutning, eller fordi jeg ikke ville forlate mamma.

Og jeg lyver hver eneste dag, til meg selv og til andre, når jeg gang på gang sier at jeg ikke angrer. Neida, jeg har det flott her, jeg, i den knøttlille byen på tre hundre innbyggere, i det falleferdige huset til moren min. Jeg har det aldeles strålende med å plukke opp ølbokser når hun selv ikke orker å stå opp fra sengen, med å ta telefonene fra banken om ubetalte regninger, med å forsvare henne selv når hun aldri gjør noe i gjengjeld.

Jeg har det helt fint.

Fra vinduet på badeværelset går det ann å klatre ut gjennom den lille åpningen, og det lille terasselignende området har gang på gang vært redningen min. Når alt blir for mye, når jeg ikke orker stanken, rotet, snakkingen i søvne. Jeg har bare låst badedøren, kjempet meg gjennom det trange vinduet, og latt bekymringene bli dratt vekk med vinden. Der oppe, i kveldsolen og den deilige kulden, føles det nesten som om jeg aldri løy til pappa den gangen. Hvis man holder blikket rettet oppover og ignorerer taktoppene, kan utsikten nesten se ut som det Wisconsin-et jeg ser for meg. Jeg ser for meg å sitte der med ham, på en eller annen takterasse, og diskutere vanlige ting som sønner og fedre skal. Jeg bryr meg ikke om det er jenter eller biler, jeg vil bare kunne snakke med ham.

Men jeg løy, jeg valgte våkennetter med skrik fra mamma og lukten av sviende alkohol fremfor takterassen og far-sønn pratene. Og selv om jeg hater å innrømme det, vet jeg at jeg valgte riktig.

Jeg kan ikke forlate henne.

Denne gangen merker jeg kun en lett bris som prikker i huden, og får de småkrøllete hårlokkene mine til å dette ned i panna. Det begynner å bli mørkt, og gatene blir gradvis mere folketomme. Bilene kommer mindre regelmessig, helt til lydene av bilhorn og trafikk dør ut. Og det er da, i den summende stillheten, at jeg endelig får puste.

Jeg lukker øynene, og alt jeg merker er brisen mot de bare armene mine, vinden som slår mot ansiktet. Alle lyder er bare fjern summing.

Jeg blir sittende og dra ut løse tråder på jeansene, som om fingrene mine jobber på høygir for å holde seg i verksatte. Øynene mine flakker over gatene, der kun noen få skikkelser vandrer i skyggene. Kveldssolen bader hele området i et rødlig lys, og det er i solstrålene jeg får øye på scenen som er i ved å hope seg opp nedenfor meg.

Det begynner å samle seg mennesker i en halvmåne ved busstoppet nedenfor, og flere slutter seg lydløst til. Jeg hører stemmene deres, enda de er fjerne, og oppdager at de ikke står i en halvmåne tilfeldig - de står alle og omringer én enkelt person.

Personen, som på kroppsbygningen å dømme er en gutt, ser ikke ut til å ta noe særlig notis av folkemengden. Tvert imot, virker det nesten som om han morer seg.

Den mørke siluetten hans står lent inntil veggen ved bussoppet, og armene henger slapt ned langs siden. Jeg kan ikke se ansiktet hans i mørket, men jeg kan nesten føle smilet hans helt hit.

Folkemengden, derimot, ser ikke ut til å være i en like rolig forfatning. Faktisk, så er det flere av dem som er i gang med å hisse seg opp, som sirkler rundt gutten som løver i en ring.