Eyes Closed

0.8

A S H E R

"Nei. Jeg gjør det ikke. Du kan Overtale meg eller hva du vil, men jeg gjør det ikke," renner det ut av meg.

Badet. Det føles alt for trangt igjen, som om luften aldri blir nok. Blikket mitt hviler på den lille dolken han prøver å presse inn i hendene mine, men jeg rister på hodet. Jeg kan umulig si ja til noe som dette, om det skulle ta livet av meg eller ikke.

"Asher, vi har ikke noe valg. Hvis de ser at jeg drar til Wisconsin vil de skjønne det, og da kommer de til å komme, enten det har gått en uke eller ikke," mumler Levi, men jeg stenger alt han sier ute.

Hvordan kan han be meg ta imot den kniven?

"Jeg kan til og med få deg til å glemme det etterpå," legger han til, men han virker nølende. Jeg har ingen anelse hvordan disse Overtalelsesgreiene fungerer, men jeg vil ha minst mulig med dem å gjøre, så jeg rister umiddelbart på hodet.

"Nei, ikke bruk de greiene på meg."

Levi nikker, men rekker meg fremdeles kniven. Jeg puster dypt inn, før fingrene mine finner veien til det kalde skaftet. Hendene mine skjelver og øynene mine detter på Levi, som sitter rolig og biter tennene sammen. Det føles som om han bare venter på smerten, og jeg hater å måtte være den som påfører ham den.

"Unnskyld," mumler jeg, selv om ingenting av dette er min feil - håper jeg. Jeg innser at hvis det ikke hadde vært for meg, hadde han mest sannsynlig aldri havnet i denne situasjonen. Hvis det ikke hadde vært for meg hadde han aldri blitt sendt hit for å drepe meg, og aldri risikert sitt eget liv ved å nekte å gjøre det. Jeg fryser, og plutselig har jeg veldig dårlig samvittighet.

"Bare gjør det," svarer han meg, og det virker som om han bare vil bli ferdig med det. Jeg kan ikke akkurat si at jeg klandrer ham, men for å bli ferdig må man starte, og jeg er ikke sikker på om jeg kan.

Jeg svelger før jeg fører knivspissen til armen hans. Jeg begynner å bli kvalm, og hjertet banker så fort at jeg er ovebevist om at Levi også må høre det.

Jeg holder pusten før jeg presser knivspissen mot huden hans, og han rykker til idet blodet begynner å piple ut gjennom det lille såret det lager. Han sier ikke noe, ikke en gang en liten lyd, men jeg liker ikke se på at han prøver å ikke vise at han har det vondt.

"Jeg kan ikke," begynner jeg, og føler pusten gå i raske hiv.

"Du må. Bare.. Bare gjør det," fortsetter Levi, og jeg hører smerten i stemmen hans.

Jeg får lyst til å se en annen vei, men fortsetter å grave knivspissen inn i huden hans. Blodet begynner pumpe ut, og Levis muskler stivner.

"Herregud, herregud, herregud," renner det ut av meg. "Du blør."

Han svarer ikke, bare biter tennene sammen, og blodårene i halsen buler ut. Jeg hater å se ham sånn, jeg hater det jeg holder på med, og jeg hater denne situasjonen som jeg brått bare havnet i enda jeg fremdeles ikke skjønner årsaken. Hvorfor er noen i det hele tatt ute etter meg?

"Jeg kan ikke gjøre dette," sier jeg igjen. "Jeg... jeg skader deg."

"Det gjør ingenting. Bare... Bare få den ut."