Eyes Closed

0.4

A S H E R

"Ba ikke jeg det sitte stille?" Hveser jeg, irritert over at han tydeligvis må bevege seg hvert jævla femte sekund. Fyren er jo helt umulig å holde styr på.

Levi vrir hodet unna, og sukker overdrevent og klagende. "Ba ikke jeg deg ikke gjøre dette i det hele tatt?"

Vi sitter begge klemt inne på det lille badet, han stirrende ut av vinduet som om alt han vil er å løpe unna, og jeg kjempende om å holde hodet hans stille idet jeg forgjeves prøver å rense det teite såret. Det viser seg å være enda verre enn jeg så for meg, og det overrasker meg at han ikke har sagt et ord om det ennå. Hadde det vært meg hadde jeg sikkert krøllet meg sammen på gulvet og grått øynene ut av meg allerede, men det eneste tydelige beviset på at han i det hele tatt har det vondt er hvordan kjevemusklene strammer seg hver gang jeg rører ved ham, enda han kjemper for å ikke vise det. Han rykker til en smule og biter tennene sammen.

Tåpelig nok gir det meg dårlig samvittighet.

"Er det greit?" Spør jeg, nesten redd for at jeg gjør ham vondt. Jeg synes helt ærlig fyren er ganske irriterende, men likevel... Jeg vil ikke skade ham heller.
Pussig nok svarer han med å glise, som om det jeg sa nettopp var et enorm komplement. Han ser brått ufattelig selvsikker ut, noe som får meg til å heve et spørrende øyenbryn.

"Er du redd for å skade meg?" Flirer han, og straks innser jeg at fyren har flere personligheter enn de to jeg allerede har oppdaget. Det finnes visst trøbbeloppsøkende Levi, og den Levi som blir stolt av seg selv når han klarer å lage litt makaroni, og denne versjonen av gutten. Jeg må si jeg er litt skeptisk til om jeg liker noen av dem.

Jeg himler med øynene, enda kinnene føles varme. Jeg prøver å riste det av meg idet jeg skyller kjeven hans med vann, men fliret forsvinner ikke fra leppene hans.

Jeg fullfører så fort jeg kan, og da jeg endelig er ferdig må jeg si meg ganske fornøyd med arbeidet. Kjeven hans er fremdeles samme farge som en plomme, men i det blør ikke, og selv om han neppe vil innrømme det, tror jeg han merker forskjellen han óg.

Jeg burde bli lege, tenker jeg, og Levi slipper umiddelbart fra seg et hånende fnys.

"Duh, jeg tror det skal litt mere til," flirer han, og øynene mine krøller seg sammen i forvirring. Jeg ser på ham, og han bare ler, som om det å se meg forvirret er uhyre morsomt. Ærlig talt, jeg forstår ikke denne fyren.

"Kom igjen, tankene dine står skrevet i hele ansiktet ditt," fortsetter han, og gjør meg om mulig enda mere forvirret. Nitti prosent av tiden forstår jeg bare halvparten av hva denne fyren snakker om. Hva er det han mener, at han kan lese tanker?

"Som i sted, for eksempel," han fortsetter å snakke selv etter at jeg er dypt inn i tankene mine, men jeg rives straks ut av dem da hans neste setning blir: "-Da du tenkte på hvor utrolig deilig jeg er."

Og i samme sekund innser jeg hvem den tredje Levi er - den selvopptatte, flørtende, og muligens homofile Levi. Og alt sammen gjør meg ekstremt ukomfortabel.

"Det gjorde jeg ikke," motargumenter jeg. "Jeg er faktisk heterofil."

Det lille badet her føles plutselig veldig, veldig trangt. Jeg får lyst til å legge så mange centimeter i mellom oss som over hodet mulig, men likevel rikker jeg meg ikke.

Levi bare ler, og igjen blir jeg nesten irritert. "Én uke, Asher, og du vil allerede planlegge bryllupsreisen," flirer han, og jeg himler med øynene.

Jeg har bestemt meg. Denne fyren skal ut.

Jeg avslutter der, og kaster kluten i søppelkassen, før beina automatisk bærer meg så langt unna denne gutten de over hodet kan komme.

"Det var hyggelig å møte deg, Levi, men jeg tror dette får være slutten," mumler jeg. Han rykker litt til idet jeg sier navnet hans, rikker seg ikke av flekken, noe som får irritasjonen til å vokse i meg. Han blir bare sittende der, med øynene hvilende på meg, den sårede kjeven og håret dettende foran øynene, og alt sammen får meg bare til å bli enda mere irritert.

Irritert på han, fordi han åpenbart prøver å gi meg dårlig samvittighet, men mest av alt på meg selv, fordi det funker.

"Ha det." Jeg stapper så mye trykk jeg klarer inn i de to ordene, og gutten ser ut til å endelig oppfatte meningen bak dem.

"Kaster du meg ut?" Spør han, nesten som om dette skulle være overraskende. Han høres nesten såret ut, og det irriterer meg. Vi har absolutt ingen kjennskap til hverandre, så hvorfor i alle dager har han så lyst til å bli her? Huset ser ut som et helvette, og det eneste jeg har å tilby er kokeklar makaroni. Jeg har ingenting å tilby, ikke noen grunn til at han skulle ville bli. Så hvorfor drar han ikke?

"Kan jeg ikke bli litt til?" Stemmen hans høres desperat ut, som igjen vekker skepsisen min. Jeg får følelsen av at det er noen Levi prøver å holde seg unna. Er det mulig at all denne tiden, har han bare brukt meg for å søke tilflukt fra noen andre?

"Nei. Kan du gå?" Jeg liker ikke retningen dette går i. Han gjør meg rett og slett utilpass, forvirret, irritert og glad på samme tid, og alt sammen blir bare en stor suppe jeg ikke forstår bæret av. Denne fyren forvirrer folk bare av nærværet sitt, og jeg vil ha ham ut.

Han er urørlig. "Det er nettopp det jeg ikke kan," mumler han, og ordene kommer ut nesten som hvisking. Det er noe i øynene hans, et glimt av noe. Han ser rett og slett miserabel ut.

Jeg begynner å bli sint. Ikke bare trenger han seg på her, men nå hevder han at han ikke kan dra? Hva slags idiotisk unnskyldning er det?

"Hva mener du med det?" Spytter jeg, og prøver å skjule nysgjerrigheten jeg føler. Det er et eller annet med Levi, og det tar meg en stund før jeg innser hvor lyst jeg har til å finne det ut.

Gutten sukker, som om han innser at han har tapt. "Hør," mumler han, og ser seg rundt, som om vi kunne blitt iaktatt. "Jeg har allerede prøvd å dra én gang, og jeg besvimte. Skjønner du ikke at jeg ikke kan?"

Bildet av ham som kollapser utenfor døren min, danser foran øynene mine. Det brenner seg inn i samvittigheten min, og det irriterer meg ufattelig mye at jeg nok en gang gir etter. Det føles som om jeg mister all kontrollen over meg selv, og det forvirrer meg like mye som det irriterer meg. Hvorfor kan jeg ikke bare si nei?

"Greit. Én dag. Men jeg må ut," mumler jeg, noe som er sant. Det er åpenbart at mamma ikke kommer til å bevege seg langt med det første, og det har aldri vært noen andre enn meg som har skaffet det vi trenger for å overleve. Hvis jeg ikke drar ut i dag, må vi leve på makaroni de neste dagene.

Levi nikker, som om han forstår, men skepsisen har fremdeles ikke forlatt ham. Han virker usikker, nesten som om å forlate huset liksom ikke er en god idé.

Jeg kommer snart til konklusjonen om at fyren mest sannsynlig har noen etter seg, og idiotisk nok har jeg lyst til å hjelpe.

"Hvor skal vi?" Spør Levi, og jeg rykker litt til da han sier ordet vi. Som om det er noe vi her. Det er meg, og det er gutten fra gata.

Og nå skal vi visst begge to dra og handle.

Du er en idiot, Asher Foley.

Jeg ser en siste gang på Levi, som ser nervøst tilbake på meg. Håret hans detter ned foran de blanke øynene, og han har fremdeles min T-skjorte på.

Kanskje jeg bare kan være en idiot en gang til.