Eyes Closed

1.0

A S H E R

Vi kjører helt til armene mine verker og øyelokkene truer med å falle ned, før Levi omsider foreslår at vi skal stoppe. Jeg vet ikke om dette grunnes det faktum at jeg holder på å sovne, eller bare fordi vi endelig kjører forbi en bensinstasjon, men takknemmelig er jeg uansett. Jeg er ganske sikker på at jeg ville ha kjørt av veien om vi fortsatte så mye som fem minutter til.

Det er kveld, og hele den øde bensinstasjonen er badet i de siste strålende fra sola. Jeg oppdager at den er plassert omringet av noe som ser ut som en blomstereng, med ville blomster i undelige farger brettet ut som et teppe rundt bygningen. Det virker litt merkelig at en bensinstasjon skal plasseres midt inni alt det her, men i og med at jeg kjører rundt med en fyr som tilsynelatende kan kontrollere tanker, tenker jeg at jeg holder kjeft om hva som er merkelig og ikke fra nå av.

Jeg velter meg fremover mellom konstante gjesp. Jeg har ikke sovet siden vi dro, og ikke Levi heller, men han ser ikke ut til å ha noe problem. Han er fremdeles blek, sikkert av blodmangel, men ellers tripper han fremover som om vi ikke nettopp har kjørt i timesvis uten mat. Det irriterer meg nesten - selv håret hans ser plettfritt ut, som om han ikke trenger å prøve en gang før det faller perfekt på plass. Det ville ikke overrasket meg om han har en eller annen superkraft for utseendet sitt også.

Levi går fort. Jeg har lagt merke til at han alltid gjør det, enda han stopper opp hvert femte sekund fordi han får øye på noe. Det er som å gå med et barnehagebarn, som samtidig antakelig er det eneste som kan redde deg, og som går med en pistol gjemt på ryggen. Dessuten ser han ikke ut som et barnehagebarn - han ser voksen ut, nesten eldre enn meg, til tross for høyden. Når øynene hans ikke er fiksèrt mot en eller annen tåpelig distraksjon, virker det av og til som om han har sett ting jeg ikke en gang kan forestille meg.

Med tanke på at han kan overtale folk til å gjøre som han vil, og tydeligvis kommer fra ett eller annet sted hvor de trener opp tenåringer til å bli leiemordere, antar jeg at jeg har rett.

"Levi," peser jeg. "Kan du stoppe i to seku-"

Han får øye på en blomst, bråstopper, og jeg kræsjer nesten inn i ham. Han enser ikke at jeg nettopp braste inn i ham en gang, alt han registrerer er litt ugress i veikanten.

"Det er en blomst, Levi. Hva er det du-" begynner jeg på nytt igjen, men avbrytes idet ansiktet hans lyser opp.

"Se så mange av dem det er!" Utbryter han. Jeg hever et spørrende øyenbryn. Jeg vet ikke hvor gammel han er en gang, men jeg begynner å mistenke at han er tre.

"Kan vi spise nå? Please? Jeg er sulten."

Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid spør. Jeg har gjort det hele veien, mellom all syngingen hans og bablingen om hvor fascinerende utenfor er. Jeg vet ikke hva han mener med utenfor, men han sier det som om det er en helt annen verden. Jeg har ikke spurt noe mer om bakgrunnen hans. Alt jeg vet er at de plukket han opp da han var seks, og plasserte ham et eller annet sted og lærte ham Overtalelsesgreiene og masse annet. Jeg turte ikke spørre hva annet han kan. Jeg har begynt å se for meg alle mulige scenarioer; Levi som sloss mot monstre med sverd, Levi som skyter bak seg imens ulver jakter på ham, Levi som redder verden og Levi som er i stand til å ødelegge den. Han sier det bare var som en skole med fokus på trening, men i hodet mitt er det et institutt for superhelter. Han er rett og slett et mysterium for meg, og med tanke på at han antakelig er den personen jeg kjenner best, er det egentlig litt tragisk.

Uansett hva det er, tror jeg ikke han har vært mange andre steder. Kanskje det er derfor han blir så distrahert og barnlig - de tok hele barndommen hans, og nå er han alt på en gang.