Eyes Closed

0.2

A S H E R

Han ser ut til å ha klart å snike seg unna rimelig fort, for den eneste tydelige skaden jeg kan se, er såret fra slaget i kjeven. Det har etterlatt seg et rødt, blodig merke, og jeg kan bare forestille meg hvordan det må føles.

"Er det alltid sånn her?" Spør han meg, og litt satt ut av spørsmålet bruker jeg et øyeblikk på å svare.

Denne byen er ikke akkurat kjent for å være noe godt miljø, men aldri har jeg sett noen fly så mye på hverandre som nå. Det føles nesten som om nærværet av denne gutten gjorde dem alle aggressive - de oppdager jo ikke hvem de sloss mot, en gang.

"Ofte," får jeg endelig ut av meg, og gutten smiler fornøyd.

"Dette stedet er bedre enn jeg trodde. Har du noe mat?"

Jeg blunker forvirret, og øynene mine leter etter tegn på at dette kan være en slags vits. Folkemengden bak oss er fremdeles i ferd med å kverke hverandre, men ingen ser ut til å en gang merke at gutten er borte. Gutten som nå står rett foran meg.

Nå som jeg er nærmere, er det tydelig at han ikke kan være eldre enn atten. Han ser skitten og sliten ut, med store sirkler under de brune øynene. Likevel ser han helt fornøyd ut, som om det han nettopp unslapp var et eller annet humorprogram på TV, og ikke et forsøk på å få ham drept.

Han legger hodet litt på skakke, nesten som en hund, og ordene begynner brått å renne ut av meg.

"Jada, vi har massevis."

Som sagt, jeg kan ikke noe for at jeg lyver hele tiden.

Gutten smiler fornøyd, et glis som bretter seg over leppene og gir ham smilehull i kinnene. Han ser virkelig ikke ut som typen som får seg selv dratt inn i slosskamper, men jeg sier ikke noe på det. Hva er ordtaket igjen? Skinnet bedrar? Fyren kan være en øksemorder, for alt jeg vet.

Og her står jeg og tilbyr ham mat.

Flott, Asher. Her har du virkelig overgått deg selv.

Han snur seg, og begynner å gå rett mot huset mitt. Jeg har ingen anelse hvordan han i det hele tatt vet at jeg bor der, men det er ikke tegn etter tvil i ham.

Jeg slentrer etter, og hendene mine finner veien til lommene på jeansen. Tennene graver seg inn i leppa, men jeg fortsetter helt frem til døren, der gutten nå står og inspiserer navneskiltet. Det høres fremdeles stønn og brøl fra kampen bak oss, men han overser det totalt.

"Foley? Er det deg?" Spør han, og peker mot skiltet der etternavnet står risset inn i metall. Jeg unngår å se på det, imens fingrene strever med å få tak i nøklene.

"Nei." Jeg utdyper ikke noe mere, og gutten spør ikke heller. Fingrene mine skjelver før jeg endelig klarer å skjerpe meg, og åpner døren så lydløst som mulig.

Gutten spretter innenfor, og panikken begynner å vokse i meg. Jeg merker hvordan jeg blir varm i kinnene bare ved å tenke på at noen, selv en fremmed fra gata, skal bli vitne til denne hulen vi omtaler et hus. Det er rot over alt, det lukter innestengt, og det er fremdeles rester etter pizza på stuebordet.

"Eh," glipper det ut av meg, imens gutten finner vei til kjøkkenet. "Ikke for å være uhøffelig, men jeg kan egentlig ikke ha besøk."

Gutten ser på meg, nesten som om han finner det morsomt. Deretter finner han kjøleskapet, og usikker følger jeg med imens han inspiserer den lille maten som befinner seg der.

Håret hans detter ned i pannen, og ser ikke ut til å ha blitt vasket på flere dager. Han kunne like så greit ha kommet rett fra å overleve en uke i villmarken, som han ser ut. Han blir stående og trippe litt med foten, som om han har et overskudd på energi kroppen desperat prøver å forbruke.