Eyes Closed

1.1

L E V I

Å lage en blomsterkrans viser seg å være en ekstremt undervurdert ferdighet. Jeg har bare sett det på film før, for å være helt ærlig, og der ser det ufattelig mye lettere ut. Jeg trodde det bare var å surre noen blomster rundt her og der og nynne en eller annen sang på svensk, men den bare faller fra hverandre. Etter et kvarter hvor jeg har vært nærme å gi opp omtrent annethvert minutt, klarer jeg omsider å ende opp med noe som fungerer sånn nogenlunde som en krans. Av en eller annen grunn kan jeg ikke vente med å gi den fargerike greia til Asher, selv om gutten garantert bare kommer til å tro at jeg trenger meg på igjen.

Han har fullstendig rett - jeg trenger meg på. Han tror antakelig fremdeles at jeg bruker kreftene mine på ham, men sannheten er at jeg virkelig ikke har gjort noe i det hele tatt. Jeg liker ikke gjøre det i utgangspunktet, og spesielt ikke på Asher. Den ene gangen i butikken gir meg fremdeles dårlig samvittighet, selv om den mer eller mindre reddet ham fra å bli knivstukket.

Så nei, jeg har ikke påvirket Asher på noen måte - det føles mer som om han påvirker meg. Og jeg vet at jeg ikke burde presse meg på, spesielt ikke når han hevder han ikke en gang liker gutter, men ærlig talt, hvorfor må han gjøre det så vanskelig da?

Jeg bærer kransen i den sårede hånden, som fremdeles verker og føles varmere enn normalt. Jeg biter tennene sammen og ignorerer smertene, og setter i stedet opp et smil. Jeg antar Asher gikk til bilen, så den samme veien går jeg, med en blomsterkrans og en bandasjert arm og et glis på leppene.

Det første jeg tenker er at han kanskje la seg ned på bakken for å hvile. Han har klaget på hvor trøtt han er i timesvis, så det ville ikke forunderlighet meg om det er grunnen til at han ligger på bakken.

Urørlig. I blod.

En naturlig reaksjon ville ha vært å skrike, eller løpe, eller i hvert fall tenke over at noen antakelig er her fremdeles og ser på meg i dette øyeblikk, men all fornuft erstattes med en følelse jeg har vært trent opp til hele livet å ikke føle: Panikk. Ren, overmannende panikk og følelsen av å ikke kunne puste.

Jeg tenker ikke, og jeg tenker for mye på én gang. Sannsynligvis er det noen her som neppe vil nøle med å angripe meg også, men akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre.

"Asher!" Utbryter jeg panisk, idet jeg setter i å løpe mot gutten. Klumsete prøver jeg å ta pulsen hans, og panikken velter opp i meg da jeg ikke finner pulsåren.

Helvette, du har gjort dette tusen ganger, forteller jeg meg selv, og klarer endelig å finne den svake, jevne pulsen. Lettelse hever seg over meg, selv da jeg hører stemmen jeg kjenner så alt for godt prøve å rive oppmerksomheten min bort.

"Chase," sier en stemme, og magen min vrenger seg. Bare det å høre den bringer meg tilbake der jeg kommer fra; Til det trange rommet i den hvite korridoren, til gitteret foran vinduet, til følelsen av håpløshet hver gang du våkner om morgenen og innser hvor du er.

Jeg ser ikke bort fra Asher. Han blør fra pannen, og til tross for at jeg har sett mere blod enn en gutt på min alder burde, føler jeg meg hjelpesløs. Øynene hans er lukket og hele kroppen hans slapp, og hadde det ikke vært for den svake dunkingen i nakken hans, kunne jeg nesten ha trodd han var død.

"Lance," svarer jeg omsider. Jeg har vært rundt personen navnet tilhører ofte nok til at jeg merker nærværet hans selv hvis han ikke sier noe. I årevis har den gutten bodd på samme rom som meg, i årevis har vi vært romkamerater.