Eyes Closed

0.3

A S H E R

Jeg stirrer storøyd på den livløse kroppen hans. For et øyeblikk siden sto han foran meg og tryglet om å bli, og nå ligger han urørlig, sølen siver gjennom den hvite t-skjorta, den klistrer seg til kroppen hans.

Det regner. Hvorfor måtte det absolutt regne? Det føles som om universet prøver å tynge ned på samvittigheten min, og nok en gang klarer jeg ikke si imot. Han ser så liten ut, som et lite barn...

Jeg trår ut i regnet, og dråpene begynner å sile nedover ansiktet mitt. Nesten i blinde klarer jeg å hale ham med meg inn, og føttene fortsetter til det eneste logiske stedet jeg kommer på; mitt eget rom.

Jeg får halt ham inn, han beveger seg fremdeles ikke. Jeg prøver å la være å skade ham idet jeg legger ham i min egen seng, og etter et voldsomt strev ligger den klissvåte gutten på dynen min.

Jeg skal til å snu og lukke døren, før jeg innser at klærne hans er helt våte. Hvis jeg bare lar ham ligge der, blir han garantert syk, og av en eller annen grunn får tanken varmen til å bre seg ut i kinnene mine. Jeg finner frem en av mine egne t-skjorter, og satser på at den passer ham i og med at jeg er en smule høyere. Deretter prøver jeg enda en gang å vekke livet i ham, men får null reaksjon.

Jeg biter meg i leppa idet jeg fortsetter å dra av ham t-skjorten, og føler nesten at jeg innvaderer fyrens privatliv i det jeg trer på ham min egen. Blikket mitt kan ikke unngå å streife overkroppen hans, og til min store overraskelse er den dekket av... arr. De røde stripene strekker seg over den bare ryggen, helt oppunder kragen der T-skjorten hans tidligere skjulte det. Det ser ut som om fyren har prøvd å klatre seg gjennom piggtråd, for det er rifter i nesten hver centimeter av ryggen og skuldrene. Små, nesten hvite arr.

Jeg stivner, øynene mine klarer ikke se vekk. Jeg har ingen anelse hva som har skjedd med ham, men jeg har en følelse av at jeg ikke vil like det om jeg finner det ut. Innerst inne ruger en tanke som skremmer meg - Jeg har ingen anelse hvem denne fyren er, hvordan han har påtatt seg alle disse skadene, hvorfor han åpenbart er i en eller annen konflikt med halve byen, og likevel har jeg tatt ham inn i huset mitt, gitt ham mat, mine egne klær, min egen seng. Jeg forstår ikke hva jeg holder på med, hvorfor jeg fortsetter. Det føles nesten som om det ikke lenger er meg som har kontrollen over mine egne beslutninger.

Jeg rister på hodet, lei av å tenke. Lei av å overanalysere hver eneste lille detalj. Fyren kan umulig være farlig, han ser ikke ut som typen. For alt jeg vet, kan han bare ha ufattelig uflaks.

Jeg tvinger blikket vekk fra de rødlige sårene, og hendene mine prøver skånsomt å dra stoffet over hodet hans. Huden hans føles varm, nesten som om han skulle hatt feber, og det gjør meg bekymret.

Og så ligger han der da, i min seng, med min t-skjorte. Jeg prøver å la være å tenke på at den første jeg får med opp hit er en besvimt gutt, enda jeg på en måte hadde håpet at vedkommende skulle være en jente, og helst en våken en.

Jeg lister meg ut igjen, og lar Levi ligge der. T-skjorta mi er såvidt for stor på ham, og den hvite fargen står i sterk kontrast med det mørkebrune håret. Jeg er usikker på om det er noe mer jeg kan gjøre, noen jeg burde ringe, men jeg har ingen anelse på hva som skjedde og ingen nummere å ringe heller. Dermed blir det til at jeg lister meg ut, og tusler inn til stua, vel vitende om at en etasje lenger oppe ligger en gutt i sengen min med arr over hele kroppen, og at han for et øyeblikk siden besvimte rett foran øynene mine.