"Visste ikke du kunne synge»
Sa en ukjent stemme.
Jeg skvatt som farao og snudde meg med engang til der den kom ifra.
Borte i vinduet, lent en person jeg aldri hadde sett før. Etter hvor mørk stemmen var så er det en gutt, han ser ut til å være på min alder.. ALIKAVELL KOFFER ER HAN HER!?
han var høy og hadde svart hår.
Pulsen økte og frykten frøs kroppen fast der jeg sto. Jeg turt ikke å beveg meg. Han smilte et ekkelt smil som ga frysninger ned ryggen, Han lent seg tilbake på 2 bein og tok noen skritt nærmere. Det fikk igang funksjonen til selvforsvar og jeg kastet meg over til skrivebordet ved døren der det var fult av ting på.
Jeg fisket fort i skuffen og fant en neglesaks.
Skremt av frykt, kastet jeg øyene tilbake på den ukjente. Han bare sto der og så ut som han nøyt dette. Jvla creepy.
«Hvem er du og hvorfor er du her??» stammet jeg fram til slutt. Tårene var i øyekanten og det var vanskelig å kontroller pusten. Selvfølgelig begynte fult av skremmende tanker om hva han kanskje kunne gjøre med meg, sveve rundt i hodet som en tornado. Hva om han banker meg? Eller voldtar meg?? Eller kanskje dreper meg...? omg kanskje han skal kidnapp meg også voldtar de meg før de banker meg til døde???
Pust Alison. Ikke få panikk. IKKE vis at du er svak i en situasjon som dette.
Jeg holdt neglesaksen opp foran meg i forsvar. Hendene skalv av skrekk så det var vanskelig å ha den klar hvis han angriper.
Han lo lett før han tok et steg nærmere. I reaksjon tok jeg et lite bak.
«Den der kan ikke gjøre så mye skade» han nikket eplekjekt mot det såkalte våpenet mitt.
«Kanskje ikke det beste våpenet. Men det kan gjøre skade allikavel! Svar på spørsmålet mitt, hva gjør du her?» Stemmen min var skjelven men truende. Han tok hendene i lommene og tok et større skritt nærmere.
«IKKE kom nærmere!» glefset jeg og holdt hardere rundt saksen. Han tok ut hendene ifra lomma og tok de over hodet i overgivelse tegn før han tok et museskritt tilbake.
«Jeg gjør bare jobben min. Meningen var ikke at du skulle se meg egentlig, men hørte et ganske så jentete skrik og kom hit for å vær sikker at du var ok, men så hørtes også litt grynting så jeg antok at du koste deg litt ekstra med deg selv på badet. Antok ikke at du skulle komme ut av badet med det første» han løftet lett på skuldrene og ga meg et guttete smil.
Koste med meg selv? Hva i sørens navn ment han med det?
Jeg ga han et rart forrvirret blikk.
Etterhvert skjønt jeg dessverre hva han ment. Jeg ga han et forskrekka og et rarere blikk, rødmen spredt seg i kinnene.
HVA FA-...
fyf jævla creep!!!
«Rødmen i kinnene dine sier meg at jeg hadd rett?» lo han arrogant.
Automatisk og irritert kastet jeg saksen så hardt jeg kunne mot han, noe jeg ikke burde ha gjort. Han tok tak i den før den traff han i skulderen. Nå sto jeg uten noe å forsvar meg med.
Han så på saksen før han så på meg. Han ga meg et ekkelt blikk og kastet saksen hardere og fortere enn noen gang mot meg. Jeg rakk ikke engang å reager før den føyk bare noen få millimeter ifra hodet mitt og inn i veggen bak meg.
Han såg stolt på veggen bak meg og kom nå nærmere meg.
Jeg så meg fort rundt etter flere ideer.
Øyene stoppet på nattbordet der det lå en tykk og stor bok. Jeg skulle akkurat til å løp mot den, før en sterk hånd grep rundt skulderen min og slengt meg i veggen, han hadde begge hendene sine på hver sin side av hodet mitt. Jeg hadd ingen sjans å flykt.
Jeg burde virkelig ha fulgt nøye med i gymmen da vi lært om selvforsvar... men du vet, gym og meg passer ikke sammen.
Hodet verket etter å ha tenkt så hardt på hva jeg burde gjøre. Det var da ideen slo til meg. Jeg hadde en plan..
Han åpnet munnen for å si noe, men før han i det hele tatt rakk å puste inn for å så si noe, ga jeg sats og løftet kneet høyt og hardt i familie juvelene hans.
Han ga ut et høyt smerte stønn før han falt ned på gulvet og holdt seg til... stedet.
Jeg smilte stolt før æ tok fart og sprang mot gangen. Før jeg gikk ut døren, snudd jeg meg mot han.
«Du må virkelig lær å tenk med riktig hode»
Jeg sendt han et skjevt smil før jeg smelte døren igjen bak meg. Jeg spurtet ned gangen og holdt på å snuble minst 3-4 gang i slengen. Jeg tok en U-sving da jeg kom ned av trappa og spurtet mot Mamma's kontor ned i enden.
Det er det tryggeste stedet fram til nå.
Jeg sprang nesten ned døren da jeg stormet inn kontoret. Jeg låst den ifra innsiden og rygget bort ifra døren og fokusert på å ro ned pusten.
det var helt stille i huset. Ingen fottrinn, ingen stønning, ingenting.
Jeg dro skjelvent opp telefonen jeg heldigvis hadd i baklommen og ringt den første personen jeg kom på, Alex.
Ja jeg vet, jeg burde ha ringt politiet. Men jeg vil ikke stress på mamma mer enn det hun allerede er.
Alex svarte etter 2 pip og rakk så vidt si hallo før jeg avbrøt han.
«Alex. Noen har brøt seg inn i huset. J-jeg vet ikke hvem han er eller hva han ville. Men kom fort! Forklarer etterpå» hvisket jeg skjelvent i telefonen og la på før han rakk å si noe.
Alex prøvd å ring flere ganger, men jeg ville ikke ta sjansen å bli funnet. Det som skremmer meg mest, er at det er helt stille i huset. Gjemmer han seg og venter på at jeg kommer frem? Eller har han dratt?
Jeg tar ikke sjansen på å prøv å finn det ut heller.
Etter 10 minutt. Hørte jeg fottrinn i stuen, de gikk raskt omkring. Pulsen økte igjen og jeg kjente tårene renne ned kinnet.
Skrittene kom mot døren.
Jeg holdt hånda over munnen for å ikke skrik..
Dørhåndtaket ble dratt ned flere ganger, hardt.
Jeg strevde med å hold pusten rolig..
Etter en stund, ble det helt stille utenfor.
Jeg fjernet hånden ifra munnen og pustet skjelvent og halvkvalt av gråt, ut.
Plutselig ble døren revet opp og jeg kunne ikke noe for å skrik.
«Herregud, Alison. Går det bra??»
Det var Alex. Jeg ble så svimmel av frykt at jeg falt ned mot gulvet. Han slapp en paraply ned på gulvet og nesten sprang bort til meg for å ta meg imot. Han klemt meg hardt, men ikke for hardt og strøk meg på ryggen for å roe meg ned.
Jeg gråt på skulderen hans og klemt tilbake.
Etter å ha fått roet meg ned, fortalt jeg han alt som hadde skjedd og han satt der og fokusert på det jeg sa.
«Han må isåfall ha dratt for han var ingensteds å finn i huset. Men Alison, vi må ringe politiet. Dette var innbrudd. Tenk om han hadde skadet deg! Eller tatt deg? Hvem ellers skulle jeg irriter og henge med?» det var synlig å se at han var bekymret og stressa.
«Nei, Vi kan ikke ring politiet! Han har ikke skadet meg og jeg vil ikke lagge et stort styr av det.. vent, SÅ du irriterer meg faktisk med vilje??» sa jeg seriøst men også lattermildt på slutten.
Han smilte uskyldig til svar.
«Men hadd du seriøst tenkt å bruk en paraply til våpen?... hva om han ennå var her? Hva ville du ha gjort? Blåst han vekk som Mary Poppins?» jeg reiste øyebrynet mitt mot han og såg på det såkalte våpenet hans som var en paraply..
«Jeg tok bare det første jeg såg da jeg kom inn! Og det kan gjør mer skade enn en neglesaks» han krysset armene sassy. Jeg flirte over oppførselen hans men himlet til svar.
-
Etter hendelsen idag tidlig, tilbrakte Alex dagen med meg for å passe på hvis han fyren skulle komme igjen og fordi jeg var ennå i sjokk..
Det var koslig å ha han der, jeg følte meg tryggere og tenkt ikke på den ukjente resten av dagen.
Det ble et problem da kvelden kom. Alex nektet å la meg være alene hjemme på natta etter hendelsen, og jeg klart såvidt å overbevis han at det skulle gå fint og at det gikk fint. Han ga opp til slutt men ga meg en streng beskjed om å ring han med engang jeg ble redd eller noe unormalt skjedd, uansett om det var midt på natta.
Etter at Alex dro, var jeg så trøtt og sliten at jeg bare gikk å la meg. Selv hvor trøtt jeg var, så klart jeg bare ikke å sove.
Igjen, suste tanker rundt i hode som, hvem var han? Hva ville han? Og hva mente han med at det var jobben hans.. og hva nøyaktig var denne jobben?
Fult av spørsmål surret rundt, men etter en lang stund, tok trøttheten over og jeg sovnet.
----{••}-----
Sorry for kort kapitel :O men hva synes dere så langt? Hvem tror dere at han er? :)
🌹🐢🌹
YOU ARE READING
Lost
Teen Fiction"Livet mitt var normalt og perfekt i 15 år. Men under 24 timer ble hele livet mitt snudd på hode! 24 timer! Og alt er din skyld" skrek jeg i ansiktet på han. Kjeven strammet seg, det samme gjorde musklene. Øyene viste sorg og redsel for første gang...
