Dette kapitelet kan være litt forvirrende pga mye skifting av synspunkt og tid, men kommer evt til å redigere det senere hvis mange blir forvirret. Men hvis dere blir forvirra, gjerne legg igjen en kommentar så jeg vet det. Hvis ikke så ender det med at det blir som det er nå. Tusen takk 🌿
_________
JAKE'S SYNSPUNKT
Kvelden har endelig kommet, Alison er ennå i sjokk og er ennå stille og rolig.
Etter møtet med Carli og James, fulgt jeg Alison til et ledig gjesterom. Men dette er så ræva kjedelig!!
Ali har ikke sagt et jævla pip eller beveget seg utenom vi har bedt henne til det!
Hvordan i Quila's navn fikk jeg ansvaret for denne jenta??
De vise må ha mistet all sansen hvis de serr tror at jeg, en kjemper, alle jentenes drøm (ofc) og en av de som har funnet og drept demoner mest, kan ta med ei lita, skremt, feig jente bort til noe hun innerst inne ikke tror på, til et av de mest farligste stedene for at hun kan snu hele livet sitt på hodet eller dø i forsøket?!
Det er uretferdig!
Carli er tilbake på jobben sin og leter etter mistenkte på rømmen, mens James er ned og torturere de kriminelle og får sannheten og informasjon ut av dem. Mens jeg? Jeg er stuck utenfor en dør til ei i sjokk som ikke sier en dritt!
Jeg kaster bort viktig tid på dette. Jeg kunne ha funnet minst 3 demoner og drept dem under den tiden her!
Ærlig talt.
Endelig hørt jeg en knirke lyd ifra rommet til Ali.
Kanskje hun faktisk fikk det in i hauet sitt at hun bortkaster tiden til alle sammen her??
Uten å banke på, gikk jeg inn i rommet med faste tunge skritt og ble møtt på av Alison som satt i vinduet og såg ut.
Dramaqueen much??
ALISON'S SYNSPUNKT
Det regnet ute. Jeg orket ikke å sitte i ro mere bare for å få dem til å tro jeg ennå var i sjokk.
Jeg har alltid likt å se ut av vinduet når det regner.
Vanndråper som sklir ned glasset, lyden av småe dropper treffe bakken og alt under seg.
Det hjalp meg å slappe av.
Planen på flukten var klar og ferdig.
Men hvis dette skulle funke, så må alt skje nøyaktig og fort.
Jeg skvatt enkelt da døren ble fort åpnet og noen tunge skritt kom in i rommet.
Jeg snudde meg sakte og fikk øye på Jake, ofc.
Han såg ikke så særlig happy ut av hele situasjonen her. Han virket utålmodig og stresset.
«Nå som du endelig har begynt å bevege deg, bli med til kjøkkenet så du får i deg noe mat. Ikke faen om jeg henter noe til deg» han himlet irritert og det visest klart at han var irritert.
Dette kommer jeg til å nytte.
Jeg holdt det same ansiktsuttrykket mot han, sa ingenting, gjorde ingenting. Jeg såg tilbake ut vinduet og kjente et lite smil bre seg i munnviken.
Men så kom jeg på å tenke. Hvis jeg skal rømme, så burde jeg ha nok med energi så jeg ikke faller sammen midt i skogen. Jeg har jo trossalt ikke fått spist så mye idag.
«Greit, ditt valg. Men da får du ikke mat før frokosten klokka 07.00 imorra tidlig. Og ikke angrip meg inatt hvis du våkner og ser meg spise nattsnacks» jeg snudd meg og stirret med et forvirret blikk. Et smil bredd seg utover trynet hans
YOU ARE READING
Lost
Teen Fiction"Livet mitt var normalt og perfekt i 15 år. Men under 24 timer ble hele livet mitt snudd på hode! 24 timer! Og alt er din skyld" skrek jeg i ansiktet på han. Kjeven strammet seg, det samme gjorde musklene. Øyene viste sorg og redsel for første gang...
